IKKE MORSOMT NOK: Dagbladets anmelder lo ikke av «Abigails party», her ved Ågot Sendstad i hovedrollen som Beverley. Foto: L. P Lorenz/Nationaltheatret.
IKKE MORSOMT NOK: Dagbladets anmelder lo ikke av «Abigails party», her ved Ågot Sendstad i hovedrollen som Beverley. Foto: L. P Lorenz/Nationaltheatret.Vis mer

Flat fest

«Abigails party» er festen som aldri tar av og aldri slutter. Men du kan ikke gå.

TEATER: Det er ting i livet som mister sin fortryllelseskraft om man overanalyserer dem. Romantikk, sex og komedie er slike. Kanskje det er grunnen til at Nationaltheatrets versjon av syttitallskomedien «Abigails party» er så underlig flat. Den er for mye idé og for lite liv.

Publikum er plassert både oppå hovedscenen og nede i salen. Mellom dem ligger en stripe av syttitallsstue, med futuristiske lamper og et teppe som et flådd kosedyr. Hit inn er det Beverley (Ågot Sendstad) inviterer naboparet Angela og Tony (Tone Mostraum og Mads Ousdal). Ektemannen Lawrence (Christian Skolmen) driver rundt i bakgrunnen og fraskilte Sue (Anne Krigsvoll) kommer innom fordi tenåringsdatteren har fest. Etter et gitt antall gin tonics sprekker som forventet smalltalk'en om boligpriser. Frustrasjoner og ekteskapsproblemer trenger seg frem.

Teatralsk uttrykk
Det er den feirede britiske regissøren og manusforfatteren Mike Leigh som står bak «Abigails party», som er mest kjent fra BBC-versjonen fra 1977. Leigh er kjent for å utarbeide manus i samarbeid med improviserende skuespillere, for å få et så realistisk uttrykk som mulig.

Den franske regissøren Arthur Nauzyciel, som er hyret inn av Nationaltheatret for anledningen, velger pussig nok motsatt vei. På tross av at skuespillerne er tidsriktige til tennene, hårfagre og brunkledde, er spillestilen alt annet enn realistisk. De går og snakker teatralsk, legger inn overdrevne anglisismer (Sendstads slepne «yeeeeah», et omkved i oppsetningen, er artig i ti minutter og enerverende i de neste 120), snakker nå og da i mikrofon, venter på innlagt bokslatter.

Hensikten er kanskje å fremstille middelklassens selskapspassiar som et slags teater som dyrker det inautentiske. Kanskje er den mer svevende.

Ikke morsom
I programbladet forklarer Nauzyciel at rollefigurer etter hans syn ikke eksisterer, at alt handler om teksten og hvilken gjenklang denne gir hos publikum. Han går med på at han nærmer seg stykket på en «meta-ironisk» måte.

Dette høres ut som et klønete grep å bruke på Leigh, som er intenst opptatt av sine rollefigurers mange bånd til verden, av hvor de står klassemessig og i forhold til menneskene rundt seg. Uansett gjør det at «Abigails party» er mer forvirrende enn morsom. Det føles aldri som om dette handler om folk.

God Sendstad
Det strammes opp i andre akt. Jo mer selskapet rakner, jo mer hysterisk hovedpersonene oppfører seg, jo bedre passer Nauzyciels metode. Sendstad, som tidligere har briljert som selvsentrert og detaljstyrende vertinne i «Salong», har en timing som er helt gal på helt riktig måte, og Mads Ousdal, som har få replikker, plasserer de tause og iblant ubetalelige reaksjonene sine godt.

Men også her overspiller Nauzyciel hånden sin og overforbruker sine komiske gimmicks. Kulisser og kostymer er brått oppdatert til hard og jappete åttitallsstil. Det gir en ingen nye tanker om det som skjer på scenen annet enn en viss anelse om at det må ha økt prislappen på forestillingen betydelig.

«Abigails party» poserer for mye og puster for lite. Og regissør Nauzyciel burde tenke mindre og føle mer.