Flat Holiday-hyllest

Det var nok ment som en hyllest til en av jazzens aller største sangere, men ble bare unntaksvis annet enn en antiseptisk imitasjon, der nerven var trukket ut og ingenting gjorde vondt.

OK - ikke alt var tragisk i Billie Holidays liv (1915- 59), og hennes produksjon var ikke alltid av hakeslepp-klasse. Det godt voksne engelske ensemblet gjenskapte da også alt det som ikke gjorde Billie Holiday til noe helt spesielt. Stilsikre, teknisk fremragende musikere spilte alt «riktig», og sangerinnen Val Wiseman sang med heshet, vibrato og frasering à la Holiday - det var skolefjernsyn av bra standard.

Men musikk som bante seg vei inn under huden uten å vente på invitasjon? Aldri. Nærmest kom Wiseman i pianoduetten «One For My Baby And One More For The Road», og «God Bless The Child» i samme format ble heller ikke pinlig. Trompetist Bruce Adams gjorde et visst inntrykk med uanstrengt boltring i de høye registre, og som helhet låt bandet velsmurt inntil det ballroom-aktige. Så langt, så godt, og kanskje kan man ikke forlange mer.

Men smerten i Billie Holidays sang og «the blues» i musikken vi forbinder med henne - denne dimensjonen manglet helt. Gitt konsertens intensjon, var savnet svært følbart.

FLINKT: Val Wieseman</B> -en Billie Holiday-tolkning uten smerte.