Flat Krall, sterk Marsalis

Skuffende glatt og flatt storbandprodukt.

CD: Hypen rundt Diana Kralls (41) standardsamling «From This Moment On» forteller om ei lykkelig plate fra en lykkelig vordende mor. Trist da at «From This Moment On» er noe av det flateste den kanadiske sangeren/pianisten har levert på plate siden 93-debuten.I selskap med underholdningsmaskinen The Clayton-Hamilton Jazz Orchestra - et band like følsomt som en dampveivals - legger hun ut i Sinatra-land og kommer til kort, tidvis nesten parodisk «jazzsangersk» i fraseringene. Hun virker ofte ubekvem i rollen, og bare i et av de få kvartettsporene, «Little Girl Blue», er hun virkelig god og troverdig. Selv om gitarist Anthony Wilson og et par solister leverer gjennomgående fint spill, blir plata stående som et glatt, klisjétungt underholdningsindustriprodukt fra en artist som kan så uendelig mye bedre.

GITARISTEN BILL FRISELL (55) i trio med to av amerikansk etterkrigsjazz\' giganter, bassist Ron Carter (69) og trommeslager Paul Motian (75), indikerer en dyptpløyende improvisasjonsfest med smak av intens 60-tallsmodernisme. Frisell kan jo dét også, men nei, nok en gang er det den ubeskjemmet melodinære Frisell og hans ekkofylte gitartone som legger premissene, både for Monk-stoff, tradisjonelle countrymelodier og egne låter. Carter/Motian gir lojal support, og klarer nesten å spille streit komp hele veien under Frisells skakke tonevandringer langs melodilinjene. Fint og morsomt låter det, men for Carter og Motian er vel plata mer av en bagatell enn et omhyggelig forberedt mestermøte.

STERKERE INNTRYKK gjør Branford Marsalis Quartets «Braggtown» (utkommer mandag). Saksofonisten har hatt Joey Calderazzo (piano), Eric Revis (bass) og Jeff «Tain» Watts i kvartetten i flere år, og de fire låter slik et samspilt band skal gjøre, enten de koker i glohet Coltrane-ekspresjonisme eller duver mykt i melodiøs ballademodus. Eksempler på det siste er Calderazzos «Hope», Marsalis\' Wagner-inspirerte «Fate» og ikke minst salige Henry Purcells mer enn 300 år gamle «O solitude» der Marsalis kammermusiserer vakkert på sopran sammen med de tre andre. Purcell viser seg å tåle litt respektfull improvisasjon også, men Marsalis bringer ham kjapt tilbake til pidestallen uten overblåsninger eller harde synkoperinger.Branford Marsalis ville ikke vært den han er - eller broren til Wynton - uten å la en erklæring ledsage plata. «Denne er for folk som virkelig liker musikk framfor å bli underholdt av musikk», sier han, «altfor mange bruker musikk slik de bruker TV, som en kilde til underholdning framfor et redskap til utdannelse».Ja visst, men er det alltid en motsetning der? «Braggtown», oppkalt etter byen i Nord-Carolina der Marsalis nå bor og der plata er innspilt, er iallfall både underholdende og stimulerende. Både fordi Marsalis er en dypdykker i den moderne jazztradisjonen med teknikk og styrke til å gjøre henvendelsen potent, og fordi han ikke er redd for å bryte mønstre, som i «O solitude». Litt i medieskyggen av sin mer berømte bror er han i ferd med å skrive sitt eget kapittel i moderne amerikansk jazzhistorie, og der er «Braggtown» nok et avsnitt å studere med omhu, for både hjertet og hjernens skyld.