Flat tango

«Amnesia» er en god idé som smøres tynnere utover enn thrillersjangeren tåler.

FILM: En god idé som ikke bærer en hel spillefilm. Baller som kastes løfterikt opp i luften, uten at alle blir tatt imot når de faller ned. Det kunne vært sagt om mange norske spillefilmer, også «Amnesia».

Til tross for en lengde som man stort sett finner i gamle Disney-tegnefilmer - én time og et kvarter - skjemmes denne thrilleren av uthalinger som går hardt utover nerven som er så nødvendig.

Herskesyke
Men utgangspunktet er altså oppmuntrende, det vil si, illevarslende. Forfatterekteparet Kathrine (Pia Tjelta) og Thomas (Christian Rubeck) er på en liten designerkloss av en hytte, det eneste bygget på en fjordøy. Thomas vil kysse og kose, Kathrine er ambivalent og unnvikende. Snart blir det åpenbart hvorfor: Avvisningen bringer frem herskesyken i ektemannen, slik det sikkert har gjort før.

I håndgemeget som følger faller Thomas og slår hodet, og mister hukommelsen. Når han våkner, later Kathrine som om de to ikke kjenner hverandre fra før, og gjemmer unna alt som kan bevise ektemannens identitet. Samtidig føler hun seg plutselig nær den nye, varme Thomas. Så begynner Thomas å lete rundt i leiligheten.

Fint ubehag
De første scenene, der idyllen mellom paret trer frem som stadig mer kunstig, har et fint ubehag. Det samme har samtalen der Kathrine bestemmer seg for å lyve, der anspentheten og angsten for ikke å overbevise ligger som en skjelvende cymbal under gulvplankene.

Når de to etter hvert sikter på hverandres ømme, profesjonelle punkter og rammer hverandre i forfatterstoltheten, gir det historien en ny troverdighet. I en periode som godt kunne vart litt lenger, er både Kathrine og publikum i tvil om Thomas virkelig har glemt alt, eller om han spiller.

For mye fyllstoff
Men så er det alt fyllstoffet. De bemerkelsesverdig få repikkene ytres med lange pauser. De samme poengene gjentas. Det klippes fra det ene ekstreme nærbildet til det andre, igjen og igjen. Manuset peker mot mulige stier som aldri virkelig følges. Spenningen synker. 

Distraherer
Rubeck er litt stiv i øyeblikkene der han skal være ledig, som når han og kona får en kortvarig, ny vår. Best er han når han får være fæl, og sette opp smilet og blikket som på samme tid er åpent gutteaktig og hardt psykopatisk.

Tjelta har stresset konstant i kroppen, og noen av nærbildene av ansiktet hennes mot slutten, når alt spisses til og blodet renner, er filmens flotteste. Mange av bildene er dust velkomponerte. Andre steder blir det håndholdte kameraet for håndholdt og bevegelig, det trekker oppmerksomheten mot seg selv og gir publikum følelsen av at det er flere personer enn de to i rommet.

Det er krevende å lage film med bare to personer, om to personers historie. Det kan fort bli for spinkelt. «Amnesia» burde hatt flere momenter, mer informasjon, flere lag, enten i nuet på hytta eller om den felles fortiden til de to. Slik det er, får jeg følelsen av å ha sett en tre sceners pitch til et prosjekt som bakmennene trenger mer penger for å fullføre.