KRIMDEBATT: Hva er krimlitteratur? Hva Jo Nesbø (bildet) og Torkil Damhaug egentlig skriver – og hvor godt de skriver – er anmelderne fascinerende uenige i, skriver kronikkforfatteren. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
KRIMDEBATT: Hva er krimlitteratur? Hva Jo Nesbø (bildet) og Torkil Damhaug egentlig skriver – og hvor godt de skriver – er anmelderne fascinerende uenige i, skriver kronikkforfatteren. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Debatt: Litteraturkritikk

Flatt, åndsforlatt … og svært spennende?

Krimmen utvidet seg i alle retninger: Inn i psyken, ut i det ekstremt handlingsdrevne eller inn i historiens eller religionens mysterier.

Meninger
KRIMDEBATT: Torkil Damhaug, Rivertonvinner i 2016, blir tolket forskjellig av forskjellige anmeldere, skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB Scanpix
KRIMDEBATT: Torkil Damhaug, Rivertonvinner i 2016, blir tolket forskjellig av forskjellige anmeldere, skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Det er opplagt at lesere kan ha svært ulike meninger om krimlitteratur. Samtidig kan den totale mangelen på felles referanser rundt kvalitet i språk og fortellerteknikk bli påfallende når man leser avisanmeldelser.

Reglene for klassisk krim preger bare et fåtall av dagens utgivelser. Og romanlesing er ingen objektiv vitenskap. Og spør du folk om hva de finner spennende, får du like mange forskjellige svar som det antallet lesere du spør. Likevel er det tidvis forbløffende hvor lite sammenfall det er i hva anmeldere vurderer av fortellingselementer som plot, spenningsoppbygging, karakterskildring, språk-/bildebruk. Da kan det hele bli uendelig subjektivt.

I «The Detection Club» (med Agatha Christie, Dorothy L. Sayers og G.K. Chesterton blant medlemmene) sverget forfatterne på at deres helter skulle gå hjelhertet inn for å løse saken med de intellektuelle evnene de var besittelse av, helt uten kvinnelig intuisjon, narrespill, tilfeldigheter eller guddommelig åpenbaringer.

Da skulle en våken leser ha mulighet til å se løsningen før den ble rullet opp. «No Chinamen» het det også. Det var ikke så rasistisk som det høres ut, men refererte til datidens klisjeer i rollegalleriet.

Siden har krimmen utvidet seg i alle retninger: Inn i psyken, ut i det ekstremt handlingsdrevne eller inn i historiens eller religionens mysterier. Noen forfattere holder seg stadig til krimkonvensjoner, andre sprenger dem i filler. Om det ikke er et hovedtema å oppklare en forbrytelse, bør ønsket om oppklaring stadig være et av de drivende elementene i fortellingen. Ellers er det problematisk å kalle det «krim».

Årets romaner fra Jo Nesbø og Torkil Damhaug, «Tørst» og «Glasshjerte», illustrerer godt hvilken bredde krimsjangeren har. Nesbø med rufsete politihelt på jakt etter bisarr seriemorder, Damhaug med en mer psykologisk thriller uten etterforsker i hovedrollen. Begge har tidligere fått Rivertonprisen for liknende bøker og er altså «innafor» sjangeren. Hva de egentlig skriver – og hvor godt – er anmelderne fascinerende uenige i.

I Aftenposten skriver Pål Gerhard Olsen at det er «noe forutsigbart selv over overraskelsesmomentene» i «Tørst» fordi Nesbø følger krimlitteraturens regelbok slavisk. Dette til tross for at han finner plottet «smart og effektiv orkestrert». VGs Sindre Hovdenakk mener derimot at «Nesbø er en mester når det gjelder å bygge en lang og stigende spenningskurve». Han skriver at det er «som om uhyggen gradvis sniker seg inn på leseren.»

Like forskjellig oppfatter de effektbruken. Én nyter at det er «full spiker, og blodet drypper og spruter i strie strømmer før siste side er vendt», mens den andre opplever det som «flat og åndsforlatt terping på kriminallitteraturens mest problematisk og betente tilbøyeligheter».

Det er også stor diskrepans i samme anmelderes lesning av Damhaugs «Glasshjerte». Hovdenakk skriver i VG at forfatteren kan bli for «for ordrik og dvelende i enkeltscenene, det går på bekostning av fremdriften og dermed også spenningskurven». Når den ytre spenningen stiger litt mot slutten, mener anmelderen det skjer på en uoriginal måte. Olsen melder derimot i Aftenposten at Damhaug er «en mester i antydningens kunst, i små, subtile frampek som snart trekker i den retningen, snart i en annen og resulterer i at intrigen til stadighet destabiliseres». Han fryder seg over det fortellermessige, «men samtidig er det menneskeskildringen som veier tyngst og gjør størst inntrykk». Olsen opplever figurene som levende: «De berører, de er pustende nær oss».

Det er noe helt annet enn hva Hovdenakk får ut av persongalleriet i «Glasshjerte»: «Kombinasjonen av den snusfornuftige Inga og den noe melodramatiske skikkelsen til Rivers faller uheldig ut», skriver han. Hovdenakk oppfatter rett og slett typegalleriet som konvensjonelt: «den slitne advokaten, det forstyrrede sannhetsvitnet, den falne kvinnen, den uansvarlige faren …». Hovdenakk mener Damhaug topper det hele med en dose psykiatri «som i litt for stor grad tangere grensen til det spekulative». Og dette om den samme romanen som Olsen kaller «en spørrende og undrende rundreise i mentale prosesser».

Hvem har rett? Han som fryder seg over levende karakterer eller han som finner dem slitne? Han som opplever en lang og stigende spenningskurve eller han som til og med opplever at overraskelsene er forutsigbare?

Anmelderiets subjektive natur blir tydelig gjennom det som framheves som styrker eller svakheter i romanene. Hovdenakk skriver om det konvensjonelle og spekulative hos Damhaug. Olsen hyller det samme som en undrende reise i menneskesinnet.

Det er mulig dette ikke handler bare om ulik forståelse av hvordan krimlitteraturen skal se ut og hva den bør handle om. Kanskje er det et ulikt menneskesyn som skaper så forskjellige lesninger av en sjanger? De tradisjonelle sjangerkravene er for lengst forduftet, og forventningene til krimmen er vidt forskjellige. De ovennevnte anmeldelsene får meg til å tenke på den norske fotballkommentatoren med den noe upresise formuleringen om at et skudd gikk «himmelhøyt over…og i mål».

Han klarte i det minste å justere seg inn. Der og da klarte han ikke å følge med, men hvor ballen faktisk endte var det ikke i tvil om.

Hvor krimmen er gått, er derimot ikke like tydelig for anmelderne. Uansett viser det at krimlitteratur i dag er mer mangfoldig enn mange romanlesere tror, den gir mulighet for ulike forståelser – utover det å gjette hvem som «gjorde det».