Flatt og gammeldags

Søt, pen, intelligent- jo da, heltinnen i «She\'s all that» er «all that». Det er ikke filmen.

En av mine «guilty pleasures» er amerikanske ungdomskomedier. Jeg skammer meg, men må innrømme: Teite, jo visst, men så lenge de er laget med humor og temperaturen holder et visst nivå, løser jeg gjerne billett. Hadde jeg betalt for denne, ville jeg forlangt pengene tilbake.

«She\'s All That» er blitt sammenliknet med Bernard Shaws klassiker «Pygmalion»/musikalen «My Fair Lady». For deg som ikke øyeblikkelig er med: Gutt/mann inngår veddemål om å omforme den styggeste jenta/dama til den aller flotteste- for så å falle nesegrus for sin kreasjon. Den likner, men «She\'s All That» mangler originalens tvetydighet og brodd. Den har langt mer felles med utallige tannløse «bli ny»-filmer, der det sånn midtveis i filmen viser seg at heltinnen (som regel bibliotekar eller lærerinne) har store, våte dådyrøyne bak stygge briller og modellkropp under uformelige klær.

Politisk korrekte kan la seg irritere over kvinnesynet og bli frustrert over at vi åpenbart ikke er kommet lenger. Det plager ikke meg på langt nær så mye som at dette rett og slett er en uinteressant og gammeldags film så godt som kjemisk fri for vidd, humor og eleganse.