Flau smak

Historien i bunnen av Elisabeth Adlers kriminalroman er original. Fortellemåten og de litterære grepene hun anvender, er derimot mindre overbevisende håndtert. Svulstighet og pinlige klisjeer forstyrrer lesningen av «En morder venter».

Eiendomsmagnaten og millionæren Ed Vincent utsettes for et attentat på vei ut av sin private jet. Han overlever så vidt, men havner i koma og kan ikke bistå politiet i etterforskningen. Førstebetjent Marco Camelia i NYPD står uten spor, men assisteres av Vincents kjæreste Zelda. Sammen forsøker de å pusle sammen forretningsmannens fortid og skjønner at det er flere enn konkurrenter i eiendomsmarkedet som ønsket livet av ham.

«En morder venter» blir aldri forutsigbar og kjedelig, men svekkes av Adlers hang til klisjéfylte situasjonsbeskrivelser og stereotypiserte persontegninger. At den vakre og langbeinte Zelda sammenliknes med Sharon Stone, og den røffe sicilianske politimannen med Al Pacino, er vel greit. Verre er det å komme seg gjennom scener som den der Zelda sitter ved sykesenga til sin bevisstløse elsker og hvisker fram minnene om deres første elskovsmøte. Pasienten på sin side utfyller historien gjennom tankerekker som blir leseren til del. Det blir en pinlig og sentimental elskovsduett og er ikke det eneste eksemplet på at Adler nærmer seg det mer vulgære uttrykket. Grepet med å la perspektivet skifte mellom aktørene skaper spenning, men er ikke alltid like ryddig håndtert. Romanen er lettlest og har et godt trykk, men flaue, søtladne scener og en ikke altfor nyansert persontegning trekker ned helhetsinntrykket.