Flauberts frelse

Tre enkle fortellinger om oppofrelse og forløsning.

De tre fortellingene i denne samlingen ble utgitt i 1877, 20 år etter den sensasjonelle debuten Gustave Flaubert hadde med «Madame Bovary», og tre år før hans død. Det skulle bli det siste hovedverket som ble utgitt i hans levetid.

De tre fortellingene er svært enkle i form og uttrykk. Her er hans kjente naturalisme og «psykologiske disseksjon» mer eller mindre forlatt til fordel for en nesten ubønnhørlig gang mot fortellingens kulminasjon.

Skjebnedrap

Felles for fortellingene er at de handler om personlig oppofrelse. Den første fortellingen er lagt til Flauberts egen tid, der tjenestepiken Félicité ofrer alt eget for dem hun tjener.

Den andre fortellingen er lagt til middelalderen, der kongssønnen Julian utviser en forskrekkelig jakthunger og blodtørst, før han begår et skjebnedrap.

Han vender sitt gamle liv ryggen og soner for sin udåd som ferjemann, før han oppnår sin forløsning ved altoppgivende handling.

Himmelsk forløsning

Den siste historien er lagt til Herodes Antipas' hoff, men hand-lingen er sentrert rundt døperen Johannes og de problemene han representerer for så vel de jødiske rabbinerne som den romerske overmakten. Johannes levde sitt liv som en profeti om Messias' komme, og knytter dermed den himmelske forløsningen i de tre tekstene sammen. Hans offer bevirker at Jesus kommer og gir menneskene en frelser.

Objektiv stil

Det er tre tekster preget av en sterk religiøs strømning; gjennom den totale oppgivelse av seg selv til fordel for andre oppnår man forløsning og frelse. Dette må betegnes som et romantisk ideal snarere enn et naturalistisk credo, lest i forhold til Flauberts andre verk.

Men her, som i de andre tekstene hans, er stilen objektiv, også i disse tekstene er det en renhet i språket, en klarhet i beskrivelser og framstillinger, som lar deres motiver framstå med usvekket klarhet.