FOLK ER FOLK: Det amerikanske folkorkesteret Fleet Foxes har med ekspansive «Crack-Up» lagd sitt mest fullendte album til dags dato, skriver vår anmelder. Foto: Shawn Brackbill.
FOLK ER FOLK: Det amerikanske folkorkesteret Fleet Foxes har med ekspansive «Crack-Up» lagd sitt mest fullendte album til dags dato, skriver vår anmelder. Foto: Shawn Brackbill.Vis mer

Anmeldelse: Fleet Foxes – «Crack-Up»

Fleet Foxes' første album på seks år utjevner langt på vei kløften mellom «gammeldags» og «tidløst»

Elegant comeback.

ALBUM: Mennesker trenger fantasiverdener: evnen til å oppløse tid og rom – om enn bare i skolten og i kunsten – er en essensiell del av det som gjør oss til hva vi er.

Crack-Up

Fleet Foxes

5 1 6
Plateselskap:

Nonesuch

««Crack-Up» er Fleet Foxes' mektigste album så langt: Musikken kan føles som bølger som slår majestetisk opp mot svabergene, slik de har gjort siden tidenes morgen.»
Se alle anmeldelser

Få musikere i dag beveger seg imidlertid like langt fra «virkeligheten» som Robin Pecknold, låtskriver, alfa og omega i det amerikanske folkorkesteret Fleet Foxes. Hans fiktive univers er praktisk talt renset for moderne duppeditter som telefoner, vaskemaskiner og bombefly – når de faktisk nevnes, føles det som anakronismer.

Der bandets eks-trommis Josh Tillman (bedre kjent som Father John Misty) på sitt årsferske album synger om å kjæle med Taylor Swift i en virtuell virkelighet, inneholder «Crack-Up» – Fleet Foxes’ elegante tredjealbum – en låt oppkalt etter en karakter i det gammelengelske skaldediktet Beowulf.

Fleet Foxes’ kosmos er ikke bare førindustrielt: det er bestemt middelaldersk. «I was a child in the abbey then,» messer Pecknold i en spesielt nydelig lysning på åpningssporet – som om klosterliv har noen universell appell i 2017.

For enkelte av oss er nok det hovedårsaken til at Pecknold ikke er blant de største singer/songwriterne fra totusentallet. Den store styrken til folk som Cass McCombs, Sufjan Stevens og – kun på sitt mest fokuserte – Tillman, er nemlig hvordan de bruker trubadurtradisjonen til å utforske hva det vil si å være menneske i en tid hvor vi vet prisen på alt, men verdien av ingenting.

I mitt sinn kan Pecknolds store sprang i tid og rom rett og slett oppleves litt avstumpende.

Godt han har i seg en fullengder som «Crack-Up», den mektigste i Fleet Foxes-katalogen så langt. Pecknold er uendelig fascinert av havet; på «Crack-Up» kan musikken føles som bølger som slår majestetisk opp mot svabergene, slik de har gjort siden tidenes morgen.

Sånn sett lykkes den der forgjengeren «Helplessness Blues» (2011) feilet. Det var et album hvor Fleet Foxes ofret umiddelbarheten ved den selvtitulerte debuten – skiva de kommer til å bli husket for – til fordel for ambisjoner. Selv om den er mesterlig arrangert, er det noe uforløst over «Helplessness Blues».

Den progressive tendensen som løper gjennom «Helplessness Blues», men som egentlig alltid har vært der, er desto tydeligere på «Crack-Up».

Det skyldes ikke bare hvordan den ene låten flyter sømløst inn i den andre, men også hvordan en og samme låt gjerne løper gjennom flere forskjellige temaer. På åpningssporet leker de seg med en høyt/lavt-dynamikk, mens «Mearcastapa» – trolig min favoritt i samlingen – suser avgårde på sjøsyke taktarter. I det hele tatt er «Crack-Up» kompleks på en måte der skjulte soniske skatter avslører seg selv på den tiende gjennomlyttingen.

Når «Crack-Up» også inkluderer mange av Fleet Foxes’ nydeligste melodiske vendinger, blir det klart at den langt på vei utjevner kløften mellom «gammeldags» og «tidløst».