Fleet Foxes

Menn av vår tid leverer grundig.

CD: Er det selve bandene innen amerikansk indie som flyr i flokk fram og tilbake mellom gamle inspirasjonskilder hvert fjerde år, eller er det bare pressen som stadig skifter fokus i jakten på noe nytt å skrive om, og dermed indirekte avgjør hvilke band som får nok blekk til å bli eksportert? Alle de pene gutta inspirert av Television og Joy Division kan da umulig, alle som en, ha grodd skjegg og begynt å høre på Crosby, Stills og Nash i løpet av åtte år? Nå vel, nå er det folk og substans (her i sin klassiske, og falske, motsetning til stil) som gjelder, og de som behersker dette går gode dager i møte. Fleet Foxes, for eksempel, som med dette unektelig nydelige debutalbumet eksemplifiserer det nye idealet, hvor lyder skal være naturlige, vokaler skal harmonisere og for øvrig kan du gjøre som du vil, så lenge du gjør det uironisk. Årets debut? Nei. Månedens? Nja.