Fleipete spenning

Lehanes debut var mer lovende enn dårlig.

BOK: Dennis Lehane fikk en fulltreffer med den skjebnetunge thrilleren «Mystic River» («I blodet») for fem-seks år siden, men da hadde han allerede flere bøker bak seg.

«Et glass før krigen» er debutromanen hans, og den viser at han hadde en lang vei å gå før suksessen.

Detektivduo

Lehanes karriere har mer eller mindre tørket inn etter gjennombruddet, suksessen har i hvert fall ikke stimulert eller inspirert ham til å skrive mer enn én roman og én novellesamling etter «I blodet». Men før den tid skrev han fem romaner om detektivduoen Patrick Kenzie og Angela Gennaro, som opererer i Lehanes hjemby Boston.

«Et glass før krigen» kom ut i 1994, og handler delvis om de krasse rasemotsetningene i byen, delvis om gjengkriger. Kenzie og Gennaro hyres av en skittviktig politiker, han vil at de skal finne noen viktige dokumenter som en svart vaskehjelp har stjålet fra kontoret hans.

Men det våre helter ikke vet, er at når de tar jobben, stikker de også hendene inn i et skikkelig vepsebol.

Chandler-modus

Lehane har ikke akkurat funnet sin egen stil i førsteboka, han skriver i en slags Raymond Chandler-modus hvor alle replikker bare må være vittige og treffende. Det passer ikke alltid like godt i sammenhengen. Noen forfattere er naturlig morsomme i utgangspunktet, som Robert Crais eller Carl Hiaasen, men Lehanes humor er litt mer anstrengt. Plottet er heller ikke helt på høyden hva gjelder originalitet, det er langt igjen til George P. Pelecanos, som tar for seg mange av de samme temaene på en langt friskere måte. Men alt er likevel ikke bare sorgen med «Et glass før krigen», bak de kjappe replikkene skjuler hovedpersonene tyngre problemer, og som helhet er boka mer lovende enn dårlig. Og Henning Kolstad har levert en svært god oversettelse.