Fleksibilitet

Fleksibilitet: nøkkel til forståelse av en kompleks verden

HVA ER FORSKJELLEN

mellom Michael Laudrup og det norske fotballandslaget? Hvorfor vegrer mange bønder i den tredje verden seg mot å gå over til «rasjonelt landbruk»? Hva er galt med den såkalte integreringspolitikken overfor minoriteter? Hva er begrunnelsen for «føre var»-prinsippet i miljøpolitikk? Og hvorfor blir arbeidstagerne lurt av den nye retorikken om fleksibilitet?

Det ville være mystisisme å påstå at alle disse spørsmålene har samme svar, men det er likevel mulig å vise at de handler om samme sak, nemlig fleksibilitet.

Ordet brukes daglig, men det blir sjelden definert. De fleste synes imidlertid å være enige om at fleksibilitet er en bra ting. Man kan liksom aldri få nok av det. «Ja ja, det gjør meg i det minste mer fleksibel,» som mannen sa da kona sparket ham ut.

DET ER FULLT

mulig å gi ordet et presist innhold. Begrepet kan faktisk være en nøkkel til en forståelse av dagens komplekse verden, og innsikt i fleksibilitet kan endog snu opp-ned på vante forestillinger om både politikk og livssyn.

Tidlig på 1970-tallet ble fleksibilitet definert av Gregory Bateson som «ubrukt potensial for endring». Fleksibilitet er altså det man har å gå på; det består av mulighetene man ennå ikke har brukt opp. Bateson begynte å interessere seg for fleksibilitet på bakgrunn av den tiltagende økologiske krisen. Etter hans syn hadde de moderne samfunnene tapt mye av sin fleksibilitet fordi de hadde gjort seg avhengige av å utnytte sine materielle ressurser maksimalt. Det gikk ingen vei tilbake til et enklere samfunn, og selv om de økologiske konsekvensene av moderne konsum skulle vise seg å være katastrofale, ville det være politisk umulig å endre kurs.

FLEKSIBILITET

er mulighetsrommet man disponerer over innenfor bestemte rammer. Når rammene snevres inn, reduseres fleksibiliteten. I utviklingsbistand har det vært vanlig å betrakte småbønder i den tredje verden som konservative stabeiser som motsetter seg forslag til mer rasjonell gårdsdrift. Ofte blir de anbefalt å satse på ett produkt (f.eks. sesamfrø, ananas eller tobakk) som kan selges med god fortjeneste. I stedet driver bøndene et variert jordbruk med kanskje et par kuer, noen geiter og griser, litt mais, litt tobakk og litt grønnsaker. Det blir ikke noe videre overskudd av denne måten å drive på, men den er mer fleksibel enn satsning på monokultur. Som alle vet, varierer råvareprisene, og avlinger kan slå feil på grunn av tørke, insekter og sykdommer. Når man satser alt på ett kort, har man mistet alt dersom avlingen svikter; når man har ti ulike virksomheter, gjør det mindre om maisen visner.

DET NORSKE

fotballandslaget, beryktet i hele Europa for sin kjedelige anti-fotball, har i en årrekke manglet fleksibilitet i samme grad som en bonde som satser alt på ett kort. Olsens maoistiske modell var omtrent like fleksibel som en sjakkcomputer (det er typisk i så måte at uforutsigbare, kreative spillere som Bohinen og Mykland ble marginalisert), og den ser ikke ut til å ha blitt nevneverdig revidert etter hans avgang. Sjakkcomputeren vinner helt til menneskene den møter gjennomskuer den. Den er en t-bane som møter en buss, et lukket system mot et åpent.

Deterministisk tenkning i vitenskapen lider av den samme svakheten som fotballandslaget og bonden som har konvertert til monokultur: troen på at komplekse forhold kan føres tilbake til enkle årsaker. Parodien er avisoppslagene av typen «nå har forskerne funnet genet for utroskap», men kulten omkring DNA i og utenfor akademia tyder på at det også finnes seriøse mennesker som tror at kartlegging av genomet vil fortelle oss noe vesentlig om hva det vil si å være menneske. Genetikk er ikke irrelevant for å forstå mennesket, men å tro at genene forteller oss alt, ville være å forveksle oppskriften med maten. Hvis man skal bake en kake, er det ikke nok å ha en oppskrift: Man må i tillegg ha ingredienser, en ovn og en baker. Slik også med oss organismer. Den samme oppskriften fører aldri til nøyaktig samme resultat to ganger.

DET NYE ARBEIDSLIVET

er et spesielt interessant felt med tanke på fleksibilitet, ettersom dets profeter skryter av at «new work» er mer fleksibelt enn «old work». Stadig flere ansatte slipper nå å være lenket til kontorpulten. Takket være trådløs informasjonsteknologi og et stedløst Internett, kan de arbeide hvor som helst. Mange av dem som har deltatt i dette nye arbeidsregimet i noen år, rapporterer imidlertid at de føler seg mindre fleksible enn tidligere. Kan det være mulig at folk blir mindre fleksible av å være mer fleksible?

Paradokset har å gjøre med forholdet mellom tid og rom. Med hensyn til rom er den nye typen arbeidstagere mer fleksible enn før: de kan jobbe hvor som helst. Med hensyn til tid, er deres fleksibilitet imidlertid blitt dramatisk redusert. De har fått mindre ubrukt potensial for endring, her, ettersom alle mellomrom og pauser potensielt blir fylt opp med jobblignende aktiviteter. De kan svare på epost mens de venter på toget, de kan snakke med jobben fra stranden på Gran Canaria, og de kan sjekke verdipapirene fra puben. Fleksibelt? Ikke hvis vi holder på en streng definisjon av fleksibilitet og aksepterer at den knappe ressursen er tid.

ALLE IDEOLOGIER

og forklaringsmodeller som beskriver komplekse systemer som om de var enkle, lider av den samme svakheten. Medisinen består i å skifte ut den monoteistiske forestillingen om sannhet med et hinduistisk verdensbilde, som anerkjenner at det finnes mange guder og enda flere måter å dyrke dem på. Sagt på en annen måte: Rudolf Steiner ble en gang spurt hva sannhet var. Han svarte med et motspørsmål: Hva er sannheten om et fjell? Svaret var at dette avhenger av om man ser fjellet fra nord, fra syd, fra øst, fra vest eller ovenfra - og vi kunne tilføye noe om årstider og tider på døgnet også. Så hva er sannhet? Det kan ikke være hva som helst (når man ser på fjellet, ser man noe som rent faktisk er der), men det er heller ikke bare én ting.

Zygmunt Bauman skrev for noen år siden at mens det tyvende århundres store identitetsprosjekt bestod i å skape stabile, homogene identiteter, består det enogtyvende århundres identitetsprosjekt i å unngå fastfrysning og holde mulighetene åpne. I så fall er det neppe noen god idé å slå fast at alle som ikke er med oss, er med terroristene; men det er heller ikke spesielt fruktbart å presentere entydige oppskrifter på «integrasjon» for minoriteter av forskjellige slag. Hvis fleksibilitet skal defineres som ubrukt potensial for endring, og det er enighet om at det er en god idé å holde mulighetene åpne, er det ikke bare nødvendig å holde fast ved føre-var-prinsippet i økologisk forvaltning. Prinsippet kan med fordel anvendes overalt, som en motvekt til fundamentalisme og tilstivning.

Hvis fleksibilitet er målet, bør samfunnet ligne mer på en hånd enn på en klo. Hele poenget med den menneskelige hånd er jo at ingen av oss er helt sikre på hva den skal brukes til.