Fleksible fakta

ETTER AT England nylig feiret seg selv, Lord Nelson - the «God of War» - og seieren ved Trafalgar som banet vei for det britiske imperium, tillot jeg meg å minne om at imperiets historie langt fra var ensidig positiv (06/07). Hvilket ifølge Andreas Pedersen gjør meg til «moralistisk yppersteprest»: «Vold, rasisme osv er fælt. Det liker vi ikke» (16/07). Ja, hva er så feiende flott med vold og rasisme? Den britiske imperialismens omfattende overgrep er vel dokumentert, men reduseres av Pedersen til «enkelthandlinger man føler moralsk avsmak for». Slik minner han, beklagelig nok, om andre «historikere» som har bagatellisert brutale overgrep utført under langt mer grumsete regimer enn det britiske.

I STEDET for å se på hva nyere historieforsking har å si om britenes imperialisme, støtter Pedersen seg, noe underlig, på den angivelige autoriteten til historikeren Edward Gibbon. Gibbon døde i 1794, elleve år før slaget ved Trafalgar og før imperialisme-begrepet slik vi kjenner det i dag var etablert i historiefaget. Ifølge en historiker som har hatt som prosjekt å bryte med et eurosentrisk verdensbilde, Felipe Fernández-Armesto (Millenium:1996), var Gibbon tilhenger av et Europa som etter «egne beregninger hadde «opphøyet» dets folkeslag over resten av menneskeheten». Pedersen skriver videre at opplysningsmenn som Gibbon, for å sikre «den nødvendige mentale fleksibilitet», gjorde seg uavhengig av «et moralistisk utgangspunkt». Så beleilig. At opplysningstidens skyggesider (som imperialismens) senere er blitt utsatt for rammende kritikk fra bla. Frankfurterskolen og postmodernister, er han fleksibel nok til å overse. Det spørs om det ikke er Pedersen selv som «reduserer historie til smak og behag», fleksibel som han er.