Flemmen vrøvler

OVERKLASSEN: I sitt svar på min kritikk hevder Magne Flemmen i Dagbladet den 2. juli at jeg bestrider at medlemmer av den økonomiske overklassen i stor grad er født inn i den. Det er riktig, da han tidligere har ment at «i stor grad» betyr «de aller fleste».

Flemmen peker bl.a. på at vår uenighet er et resultat av forskjellig klasseforsteåelse. Næringslivseliten (som min egen undersøkelse omhandler) og Flemmens økonomiske overklasse er ikke det samme, skriver han. Forskjellen beror ifølge Flemmen på, at hans «overklasse» i tillegg til ansatte ledere inkluderer eiendomsbesittere, mens min «elite» kun består av personer i formelle topposisjoner: Administrerende direktører og styreledere/medlemmer i store selskaper.

I praksis er denne forskjellen imidlertid marginal. For en betydelig andel av direktørene og styremedlemmene er også store eiere. Utvalgskriteriene er riktignok forskjellige, men resultatet blir noenlunde det samme: Eliteundersøkelsen inkluderer både rederkapitalen, industrikapitalen og den nye kjøpmannskapitalen.

Det andre argumentet Flemmen anfører, er at han har anvendt en klassifikasjon av foreldrenes posisjon som ikke kun tar utgangspunkt i deres yrke, men kombinerer dette med inntektsnivået deres. Denne kombinasjonen mener Flemmen gir et mer differensiert bilde av overklassens sosiale bakgrunn.

Som et eksempel viser han til at det blant ufaglærte foreldre er «mange som befant seg på toppen av inntektshierarkiet». Det er imidlertid en sterk overdrivelse. For Flemmens egne resulater viser, at det ikke er mer enn 6 prosent av overklassens ufaglærte foreldre som var blant den rikeste tiendel av befolkningen. Ytterligere 10 prosent befant seg i den nest rikeste tiendel. Inkluderer man dem, er man imidlertid kommet så langt ned på innteksskalaen, at det ikke lengere er meningsfullt å tale om selvrekruttering.

I det hele tatt viser Flemmes undersøkelse, at det er en god overensstemmelse mellom foreldrenes yrke og inntekt. Gevinsten ved å kombinere de to variable i en klasseanalyse fremstår således som mindre enn det Flemmen gir inntrykk av. Og nivået av selvrekruttering i den økonomiske overklassen vil under ingen omstendigheter bli så høyt med Flemmens fremgangsmåte, at det vil understøtte hans utsagn om at «de aller fleste i dagens overklasse er født inn i den» eller at «porten til den økonomiske overklassen er svært trang og godt voktet». I lys av utviklingen i næringsstruktur, eierskap og utdanningsmønster i etterkrigstidens Norge er det i det hele tatt ulogisk, at det skulle være slik, som Flemmen beskriver situasjonen. Hovedreglen er sosial mobilitet. Muligens kan man finne selvrekrutteringsgrader på over 50 prosent innen familiebedrifter, men de utgjør en langt snevrere gruppe enn Flemmens «overklasse».