Flere gåter om Quisling

Vidkun Quisling var en eiendommelig mann, begavet og innadvendt og messiansk på en og samme tid.

Helt fra sin ungdom ble han vurdert som en usedvanlig type, og fulgt like til eksekusjonspelotongen av omgivelsenes lett hoderystende undring. «Det var noe betydelig, noe ikke alminnelig ved ham,» skrev hans hovedmotstander under krigen, biskop Berggrav. Det lød som et understatement. Quisling var en karakter helt utenom det vanlige.

Som årene går blir dette trekk ikke utvisket heller, snarere tydeliggjort i den biografiske litteratur. Nå i sommer foreligger litteraten Kirsti Seavers kommenterte utgivelse av Quislings første hustru Alexandra Voronines selvbiografi, som gir en utførlig beretning om ekteskapet med Quisling 1922- 1925.

Vår merkelige landsmann blir ikke mindre eiendommelig etter dette.

Trekant

De ytre trekk ved Seaver/Voronines historie er for så vidt vel kjent. I 1922 tok den 35-årige Nansen-medarbeider Quisling den 17 år gamle sentralbordhjelpen Alexandra til sin hustru i Ukraina. De bodde sammen i ett år, i Kharkov og i Oslo, inntil ektemannen året etter fant en ny hustru i en mer passende alder, hvoretter han ensidig erklærte at Alexandra fra nå av var hans pleiedatter. Trekantfamilien reiste sammen til Norge sommeren 1924 hvor den ble fotografert i idylliske familieomgivelser, alt mens dobbeltektemannen forsikret at det hele var «i sin skjønneste orden»: Alexandra og Maria var «riktig gode venner», og han elsket dem begge hver på sin måte.

Denne merkelige oppførselen minner mest av alt om en rotete ungdomsfloke. Men Quisling var altså ikke gymnasiast på dette tidspunktet.

Han var kaptein i den norske hær og en mann med sans for så vel karrieren som dens krav til formaliteter, for ikke å snakke om moralens krav om evig troskap. Attpåtil dreide det seg om utenlandske kvinner, som det selvsagt var forbundet med betydelig ansvar å repatriere til Norge. Likevel flakset han fra den ene til den andre på en sjokkerende umoralsk måte. At han deretter forsøkte å ta vare på sin første hustru som en datter - eller mente å gjøre det - vitner om ytterligere umodenhet, kombinert med slett samvittighet. Trekanten holdt da heller ikke lenge. I 1924 fikk han sendt Alexandra av sted til Frankrike, til et usikkert liv som omflakkende fraseparert. Først i 1928 opptok han og Maria et normalt samliv. Maria forsøkte på sin side naturlig nok å forbigå hele Alexandra-episoden i taushet.

Kjærlighet

Alexandra føyer nå en mengde nye detaljer til denne merkelige historien.

Umiddelbart gir de faktisk kjøtt og blod til Quislings egen versjon, slik den fremkommer av hans samtidige brev til familien. Disse brevene var lenge tapt, men kan nå anses rekonstruert, i og med at Quislings niese nylig åpnet familiens brevprotokoll for forskningen.

Det er helt på det rene at Vidkun og Alexandra giftet seg av kjærlighet.

De forlydender som siden gikk om at ekteskapet var «pro forma» for å sikre Alexandras utreise fra Russland, kan avskrives. Alexandra forteller overbevisende og ganske fortryllende om deres forhold, og viser til både vigsels- og separasjonsdokumenter fra henholdsvis 1922 og 1924 som aldri er blitt funnet, men som helt rimer med Vidkuns versjon. At hun ble gravid og overtalt til abort av ektemannen, er også mulig. Broren Arne har bekreftet at de delte ekteseng, og Vidkun viste også senere at han var lite innstilt på egne barn.

At Quisling så raskt skiftet innstilling og allerede året etter lovet ekteskap til en annen, var såvisst ikke «i sin skjønneste orden», som han sa utad. Det førte, fortalte han sine foreldre, til en «virkelig krise».

Alexandra beskriver nå denne krisen i detalj. Vi får høre om Vidkun gråtende på kne for sin forstøtte hustru, angrende over alt rotet han har stelt i stand, desperat tryglende om at de måtte flykte fra alt til Amerika.

Bitter

De fortvilte forviklinger Vidkuns kjærlighetssvik skapte, levendegjøres i detalj i Alexandras tekst. Hun er bitter, selvfølgelig, og bunnløst ulykkelig, men samtidig generøs. Portrettet av ektemannen tegnes meget nyansert. Hennes utgiver Kirsten Seaver, derimot, er mer skeptisk og mistror Vidkun i ett og alt. Fortellingen skyves fremover i et pussig vekselspill mellom en yndig forteller og en sint kommentator.

Alexandra gir også morsomme glimt fra Quisling-familiens liv i Kristiania, som hun har iakttatt med skarpt, ungdommelig blikk. At hun forveksler noen av personene, blander sammen hendelser og forskyver tidsplanet her og der, gjør erindringen egentlig bare mer troverdig. Det er klart at i alt dette fremmede må noe misforstås. Rimeligvis har hun heller ikke helt forstått ektemannens forhold til Nansen og Folkeforbundet. I blant skildrer hun også hendelser som ikke kan ha funnet sted der og da.

Slike feil - som en trenet leser vil oppdage mange av - demonstrerer også at de lange dialoger hun gjengir i direkte tale, selvfølgelig har begrenset kildeverdi. Det er den dypere meningsstruktur av følelsesmessig art, som representerer den kildemessige verdi her.

Hvorfor svek da Vidkun?

På grunn av en karakterbrist bunnet i like deler umodenhet og selvovervurdering, sier Alexandra. Det høres rimelig. Quisling var utvilsomt i besittelse av begge egenskaper. Dertil kommer Marias rolle.

Alexandra gir en mengde realopplysninger om Maria som må tas med en klype salt. Begge damene anså seg selv som en aristokrat, den andre som simpelt folk. Noen genealogi er ennå ikke dokumentert.

At Maria på en eller annen måte forførte Alexandras ektemann, er derimot sikkert. Med sex - eller med politisk utpressing? Kanskje med begge deler.

Alexandra medgir at hun var svært uerfaren.

Hva et eventuelt politisk press fra Maria skulle gå ut på, vet Alexandra ikke. Midt oppe i krisen hadde hun like fullt en følelse av at Vidkun hadde «ikke selv skapt situasjonen. Et eller annet sted hadde noe slått feil, og han lette etter en utvei like fortvilet som jeg gjorde det».

Hvis Alexandra så rett her, er vi ennå ikke ferdige med gåten Quisling.