Flere nyanser i tvangsdebatten!

PSYKIATRI: Vi viser til Gro Hillestad Thunes kronikk 10. april og Dagbladets leder 13. april vedrørende «overgrep i psykiatrien». Vi er på kurs med 34 leger i spesialisering innen psykiatri, og alle har lest og drøftet både kronikken og lederen med stor interesse. Vi ønsker en nyansert debatt velkommen og håper den ikke preges av ytterpunkter; verken krav om ukritisk tvangsbruk for å beskytte samfunnet, eller at nærmest all tvang må avskaffes.

Det er et opplagt mål å bruke minst mulig tvang i psykiatrien, og at overgrep ikke skal skje. Thune trekker frem eksempler som omhandler svært mange aspekter – ikke bare tvangsbruk. Vi velger her å fokusere på tvang, som kanskje er det vanskeligste enkeltfenomen innen psykiatrisk behandling. Det vil alltid kunne skje feil innen helsevesenet, og det er derfor grunn til å tro at det i Norge både forekommer unødig bruk av tvang og at det gjøres feil ved utøvelse av tvang.

Thunes menneskerettsperspektiv er interessant. Det som ikke fremgår i hennes kronikk er hvordan hun vurderer norsk helselovgivning i forhold til dette. Mener hun at kapitlene som omhandler tvangsbruk i psykisk helsevernloven (PHL) er i strid med FNs menneskerettigheter? Hvordan mener hun at retten til frihet bør balanseres i forhold til menneskerettserklæringens paragrafer om retten til liv og helse?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som leger i psykiatrien forvalter vi lovens premisser for tvangsbruk, og utøver tvang i ulike former og situasjoner: tvangsinnleggelser, tvangsmedisinering, skjerming, anbringelse i isolat, kortvarig fastholding eller beltelegging. Alt dette er hjemlet i loven, og alle slike tvangstiltak etterprøves av kontrollkommisjonen eller fylkeslegen. For oss som utøver tvang, er disse kontrollrutinene vesentlige både som kvalitetssikring og korrektiv. PHL gir klare premisser for bruk av tvang og loven hjemler tvangsbruk ved behandling av alvorlig sinnslidelse der pasienten forspiller sin mulighet til bedring, risikerer forverring ved manglende behandling eller dersom det er fare for at pasienten skal skade seg selv eller andre. Det er alltid en forutsetning at frivillighet og lempeligere tiltak har vært forsøkt uten å føre frem. Selv om loven gir relativt klare rammer, vil vurderinger av hvorvidt tvang er nødvendig ofte være vanskelig. Vi forstår at pasienter kan føle seg krenket i forbindelse med bruk av tvang. Det er derfor en særlig utfordring å utøve tvang på en slik måte at pasienten likevel kan oppleve seg forstått og ivaretatt. Vi opplever heldigvis også at pasienter/pårørende gir utrykk for forståelse overfor tvangsbruk i ettertid. Av og til påpeker pårørende at vi venter for lenge med å bruke tvang.

Avslutningsvis vil vi foreslå noen tiltak som etter vårt syn kan bidra til redusert tvangsbruk:

•Lavterskeltilbud og enkel adgang til psykiske helsetjenester, slik at mennesker med alvorlige psykiske lidelser får hjelp på et tidlig tidspunkt.

•Økt satsing på informasjon om psykisk sykdom til befolkningen.

•Nok og godt nok kvalifisert personale og gode fysiske forhold på den enkelte avdeling.

•Tilgang til psykiatrisk ambulanse eller annet alternativ til polititransport i alle deler av landet.

•Økt fokus på holdninger og etisk debatt i undervisning av alle grupper helsepersonell.

•Utforming av sentrale og lokale planer for redusert tvangsbruk, med bidrag fra helsepersonell og brukergrupper.