I ENDRING: Det norske arbeidsmarkedet er mindre kjønnsdelt enn det var for noen år siden, og mindre kjønnsdelt enn i de fleste europeiske land, skriver artikkelforfatter. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
I ENDRING: Det norske arbeidsmarkedet er mindre kjønnsdelt enn det var for noen år siden, og mindre kjønnsdelt enn i de fleste europeiske land, skriver artikkelforfatter. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Kjønn:

Flere og flere velger kjønnsutypisk – det gjelder særlig kvinner

Mest av alt velger de friere: Mer ut fra sine individuelle preferanser, og mindre styrt av kjønnsbestemte forventninger enn for noen tiår siden.

Meninger

Må kvinner og menn velge helt likt for at kjønnsforskerne skal blir fornøyde, spør Tor Martin Austad i Dagbladet 7. november. Svaret er nei, i hvert fall for denne kjønnsforskeren.

Jeg har i denne debatten forsøkt å beskrive noen hovedtrekk i likestillingsutviklingen som står i motsetning til de påstandene som står sentralt blant annet hos Jordan Peterson, og tydelig også hos Austad. De hevder at når kvinner blir mer likestilte og får mer frihet, bruker de friheten til å velge kjønnstradisjonelt på arbeidsmarkedet. Det enkle poenget er at dette ikke stemmer med fakta.

Kvinners valg har endret seg mye gjennom de siste tiårene, i retning av å velge utdanninger og yrker som tidligere var mannsdominerte. Mest av alt velger de nok friere: Mer ut fra sine individuelle preferanser, og mindre styrt av kjønnsbestemte forventninger enn for noen tiår siden.

Mitt poeng er heller ikke at ikke det norske arbeidsmarkedet ikke er kjønnsdelt. Det er svært kjønnsdelt. Men det er mindre kjønnsdelt enn det var for noen år siden, og mindre kjønnsdelt enn i de fleste europeiske land. Endringene som har skjedd de siste årene handler særlig om at kvinner har gått inn i yrker hvor det tidligere nesten bare var menn. Vi har i mindre grad sett en lignende endring i menns orientering i utdanningssystemet og på arbeidsmarkedet.

Det er interessant, som Austad gjør, å se på studier av menns og kvinners preferanser i spørreundersøkelser – men det er også avgjørende å se på hvordan de faktisk velger i den virkelige verden, slik vi gjør ved CORE. I disse studiene finner jeg ikke hold for en påstand om at kvinner velger mer tradisjonelt når friheten deres øker. Snarere ser vi at når kvinner får mer frihet, velger de mer som menn. En viktig årsak er at dette ofte lønner seg i form av lønn og status. De samme forholdene bidrar nok til å forklare hvorfor menn ikke har endret sine utdannings- og yrkesvalg i samme grad som kvinner.

Vi kan slå hverandre i hodet med studier som viser at kvinner og menn blir likere jo mer jo mer likestilte vi blir, og studier som viser det motsatte. Men noen ting er det i hovedsak stor enighet om i forskningen: Det finnes gjennomsnittlige kjønnsforskjeller, men også stor variasjon innad i hvert kjønn, og stor grad av likhet mellom individer av forskjellig kjønn.

Å argumentere kun ut fra kjønnskategoriene innebærer å dele befolkningen i to båser, mens koblingen mellom biologisk kjønn og preferanser, interesser og personlighet er nok mer kompleks enn som så. Det kan virke som om Austad, og flere med ham, er mer opptatt av kjønn enn av individer. Her kan det virke som om deler av kjønnsforskningen har fått avløsning i sin notoriske interesse for å forklare alt med kjønn.