BEST: Erika Fatland er eneste sakprosaforfatter i kåringen Norges ti beste forfattere under 35 år. Foto: NTB Scanpix
BEST: Erika Fatland er eneste sakprosaforfatter i kåringen Norges ti beste forfattere under 35 år. Foto: NTB ScanpixVis mer

Flere sakprosakjendiser!

Når så du sist et portrettintervju med en sakprosaforfatter?

Debattinnlegg

Med unntak av en håndfull som kanskje kan kalles «kjendisforfattere», framstår norske sakprosaister som en merkelig ansiktsløs og anonym flokk. Hva skyldes den påfallende lave interessen for en forfattergruppe som i virkeligheten teller minst like mange fargerike og interessante personer som den skjønnlitterære flokken?

Det er I hvert fall liten tvil om at det norske poetokratiet lever i beste velgående. Det betyr at man fremdeles har en tendens til å tillegge skjønnlitterære forfattere en særegen etos. De forventes å gi oss kloke svar og refleksjoner over nær sagt ethvert tema, og de skal kunne tilby innsikt, trøst og eksistensiell forståelse av tilværelsen. Problemet er i og for seg ikke at så mange skjønnlitterære forfattere ser ut til å trives i denne rollen. Men den voldsomme dyrkelsen av den tradisjonelle forfattermytologien, av forfatteren som kunstner, viser likevel at det er noe grunnleggende rart i den norske litterære offentligheten.

Norsk Litteraturfestival og Morgenbladet kåret denne våren Norges ti beste forfattere under 35 år. Listen inneholdt bare én sakprosaforfatter, nemlig Erika Fatland. Ingen var uenig i at Fatland forsvarte sin plass på listen, men interessant nok var det heller ingen som stilte spørsmålet om hvorfor det ikke ble funnet plass til flere sakprosaforfattere. Juryen har sikkert gjort et grundig og samvittighetsfullt arbeid, men det må likevel være mulig å kalle listen skeiv og skakk.

Det er altså fremdeles et langt stykke vei å gå før norsk sakprosa kan sies å bli vurdert på lik linje med skjønnlitteraturen. Fremdeles henger det igjen en oppfatning om at sakprosaforfattere ikke bør behandles på samme nivå som sine skjønnlitterære kolleger. Sakprosaforfattere har lenge hatt en lavere royalty for bøkene sine, og innkjøpsordningen for sakprosa er fremdeles selektiv, mens den tilsvarende ordningen for skjønnlitteratur langt på vei er automatisk. I en tid der sjangergrenser blir stadig mindre viktig for stadig flere forfattere, er det vanskelig å forsvare en fortsatt institusjonalisert forskjellsbehandling basert på litterær form.

En lengre utgave av dette innlegget står som leder i siste utgave av tidsskriftet Prosa.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook