Flerkulturell hovedstad?

Ledigheten blant innvandrere fra Afrika er mange ganger større enn ledigheten blant etniske nordmenn.

Norge, og spesielt Oslo, har endret seg de siste 20- 30 årene. Innflyttere gjør seg bemerket og tilfører Oslo nye impulser. Til forskjell fra tidligere kommer innflytterne fra mer eksotiske land og har mer eksotiske skikker enn en innflytter fra Nordland. De nye impulsene fører til at man må finne argumenter for egne skikker og væremåte. Fordi de kan og vil bli utfordret i møte med andre kulturer. Som også skaper utfordringer. Utfordringer som må håndteres fornuftig for å unngå at ulike problemer skal vokse over hodet og vanskeliggjøre en prosess hvis resultat er viktig for alle borgere, uansett bakgrunn.

Vi har store utfordringer i arbeidslivet knyttet til ledighet for innvandrere. Eksempelvis er ledigheten blant innvandrere fra Afrika mange ganger større enn ledigheten blant etniske nordmenn. Det finnes eksempler på personer som har doktorgrad og mer til og som sender over 100 søknader uten å bli kalt inn til intervju og enda mindre få jobb. Det er ikke nytt at innflyttere med en akademisk grad fra utlandet ikke får uttelling for sine kvalifikasjoner. Det nye er at de heller ikke får jobb selv om de har utdanning fra Norge og har gode karakterer. Noen velger da å endre navnet sitt til et norskklingende navn og får jobb på dagen. Det er sterkt beklagelig og uakseptabelt at stat og kommune ikke utmerker seg på en positiv måte i denne praksisen. Politikerne kan kanskje skylde på andre når det gjelder det private næringslivet, men da må de i sannhet bli mye flinkere i offentlig sektor. Offentlig sektor er nødt til å gjenspeile hele befolkningen og ikke bare etniske nordmenn. Her har politiet og befalsskolene i Forsvaret gått foran og vist vei ved å ha konkrete fremstøt rettet mot etniske grupper med sikte på å øke rekrutteringen. Dette er helt nødvendig om disse etatene skal ha tillit i hele og ikke bare i deler av befolkningen. Det er også opprettet et Senter mot etnisk diskriminering som skal bistå personer som føler seg diskriminert i samfunnet. Dette er et viktig tiltak og jeg håper at ordningen blir permanent etter at prøveperioden utløper. Ledigheten bør ikke variere avhengig av arvestoffet, og det er ikke likestilling i befolkningen før alle får jobb etter kvalifikasjoner og ikke etter hudfarge og navn.

Norskopplæringen må bli bedre i skolene. Skolene må få tilstrekkelige ressurser, slik at alle elever får den oppfølging de har behov for. Snakker man med ansatte i skolevesenet, så kan de fortelle om elever som kort og godt ikke vil klare seg i samfunnet. Fordi de får for dårlig oppfølging, blant annet hva angår norskopplæring. Det er uansvarlig av myndighetene å ikke bruke tilstrekkelige ressurser på norskopplæringen. Spesielt gjelder dette de nyankomne «ungdommene» som er for gamle til å lære seg norsk helt flytende, men som er i skolepliktig alder. Disse må gis så god opplæring i norsk at de settes i stand til å klare seg selv og bli fullverdige borgere av samfunnet.

Foreldrene har også et stort og utomtvistelig ansvar for sine barns ve og vel. Dette kan eksemplifiseres ved at alle barn som er født i landet ikke skal ha behov for ekstra norskundervisning. Det er dermed foreldrenes ansvar å påse at barn, når de begynner i skolen, er så gode i norsk at de kan følge normal undervisning og har et normalt ordforråd, som en hvilken som helst annen 6-åring. Bare på den måten kan disse barna få full utbytte av undervisningen i et slikt omfang at de settes i stand til å bli fullverdige borgere, med evne til å realisere seg selv og sine drømmer.

En annen utfordring er den delvis sterke konsentrasjonen av innvandrere til noen bydeler øst i byen. Oslo har blitt en flerkulturell by, men ikke alle opplever den som flerkulturell. I Ullern bydel er det neppe mange som oppfatter sitt bomiljø som særlig flerkulturelt. Det er derimot oppfatningen i Furuset bydel eller i Søndre Nordstrand bydel. Den sterke konsentrasjonen er en utfordring. Også fordi det er så få som snakker «riktig» norsk. Og så mange som ikke gjør det. Slik at arenaer som skulle gitt en naturlig innføring i norsk, barnehager, blir en samleplass for barn som alle er like dårlige i norsk. Fordi de innfødte flytter ut fra boområdet på grunn av konsentrasjonen. Dermed blir det et barn med opphav i Somalia eller Pakistan som lærer en med opphav i Tyrkia norsk. Dette er en utfordring som kommunen kan gjøre noe med. Blant annet ved å kjøpe utleieboliger i alle deler av byen og ikke bare i visse deler av byen. Det er ikke holdbart å bare kjøpe kommunale utleieboliger øst for Akerselva, selv om det blir billigere. Disse må kjøpes over hele byen, slik at konsentrasjonen blir nogenlunde lik over hele byen. Dette vil gagne alle.

Nylig ble et utested dømt for rasisme fordi det nektet en farget person adgang, angivelig på grunn av manglende legitimasjon. Denne overtredelsen var så klar at det ble utferdiget en bot som serveringsstedet ikke ville godta, og det ble rettssak. En rettssak som endte med at utestedet ble dømt for diskriminering. Det er gledelig at et utested endelig har blitt dømt for diskriminering, fordi det er helt uakseptabelt at et utested siler gjester basert på hudfarge og etnisitet. Dette er en gammel praksis som endelig har blitt domfelt. Vi får håpe at dommen blir stående og at de andre utestedene legger om sin praksis. I denne sammenheng er det et viktig arbeid som nå gjøres med å revidere rasismeparagrafen. Vi får håpe at resultatet blir anvendelig og også anvendes mer av påtalemyndigheten enn tilfellet har vært til nå.

Deltagelse i valg er en annen utfordring for det flerkulturelle Oslo. Det er ikke mange innvandrere som bruker sin stemmerett i kommunevalgene eller i stortingsvalgene. Det bør gi grunn til uro at mange føler at det politiske systemet er for fjernt fra deres hverdag og at politiske beslutninger ikke angår dem. Her er det en stor jobb som må gjøres for å få opp deltagelsen, slik at alle stemmer blir ytret og deretter hørt av det politiske fellesskapet. Det er vanskelig i et politisk forum å ta hensyn til ytringer som finnes, men som aldri blir ytret. Derfor er det helt nødvendig at disse ytringer skjer, og hva er da en bedre anledning enn gjennom valg? Det er svært viktig at alle deltar i de demokratiske prosessene, nettopp for å ytre sin mening om aktuelle saker, enten det dreier seg om barnehagesatser eller EU-tilknytning.

I store deler av etterkrigstiden har man arbeidet for å skape reell likestilling mellom befolkningsgrupper. På samme måte som man i sin tid satset hardt på kvinner for å øke deres deltagelse i arbeidslivet, er det kanskje nå nødvendig å satse ekstra sterkt på det flerkulturelle Oslo. Slik at alle borgere får de samme muligheter til å realisere seg selv og sine drømmer, enten de nedstammer fra Harald Hårfagre eller Djengis Khan. Det er først da vi har en reell likestilling, basert på ideen om at alle individer er like mye verd, uansett bakgrunn.