Flerkulturelle krisesentre

Vold i familien er et alvorlig samfunnsproblem. I sommer har fokuset vært rettet mot alle barna som oppholder seg på krisesentrene sammen med mødrene. Mange krisesentre får større pågang i feriene og enkelte sentre får dermed sprengt kapasitet. Inntrykket av at bruken av krisesentrene stadig øker er basert på meldinger fra sentre med mange brukere. På landsbasis framtrer imidlertid et annet mønster. Antall kvinner som oppsøker sentrene for overnatting har vært på samme nivå siden 1986. Antallet kvinner som oppsøker sentrene for råd og veiledning på dagtid (dagbrukere) har også vært relativt stabilt. Endringen i bruken av krisesentrene har tre hovedtrekk:

Andelen beboere med minoritetsbakgrunn øker

Brukerne blir boende i lengre tid enn før

Flere dagbrukere oppsøker sentrene gjentatte ganger

Noen sentrale faktorer kan forklare denne utviklingen.

Kvinners utsatthet for vold og trusler har vært den samme siden 80-tallet. Hvert år oppsøker rundt 1900 kvinner med 1500 barn krisesentrene for overnatting. I 2005 hadde 45 prosent av kvinnene med barn. Fordi noen har behov for å oppholde seg på sentrene flere ganger, registreres det i løpet av et kalenderår ca 2500 opphold for kvinner og 1800 opphold for barn. I 2001 hadde 32 prosent av disse kvinnene utenlandsk opprinnelse. I 2005 var denne andelen økt til 51 prosent.

95 prosent av de utenlandske krisesenterbrukerne kommer fra ikke-vestlige land. De har flere og mer omfattende problemer enn de etnisk norske og trenger derfor hjelp fra flere instanser. Flere har barn med på sentrene og barneflokkene er større enn hos brukere med norsk opprinnelse. Over halvparten har ingen eller svært begrensede norskkunnskaper, få har tilknytning til arbeidslivet og de har sjeldnere enn norske brukere egne inntekter i form av stønad, trygd eller pensjon.

De utenlandske kvinnene bor på sentrene i lengre tid enn de norske, henholdsvis 31,6 mot 18,3 døgn i 2005. Årsaken kan være at de har større hjelpebehov, men kan også skyldes at det er vanskelig å finne egnet bolig til disse familiene. Sentrene er beregnet på kortidsopphold i en krisesituasjon. Ved mange sentre kommer det stadig inn nye kvinner og barn i krise. Dette kan være en påkjenning for beboerne, og kan være en av forklaringene på at flere kvinner med utenlandsk opprinnelse enn de norske reiser tilbake til voldsutøveren.

De utenlandske kvinnene har i enda større grad enn de norske levd isolert og mangler sosialt nettverk og kunnskap om egne rettigheter. At politiet og andre offentlige hjelpeinstanser henviser dem til krisesenteret viser at de er i en avmaktsposisjon og uten muligheter for å søke beskyttelse andre steder. Mens halvparten av de norske kvinnene oppsøker krisesentrene på eget initiativ, gjelder dette bare 25 prosent av de utenlandske.

Innvandrerne utgjør nå 8,9 prosent av befolkningen i Norge, mens kvinner med utenlandsk opprinnelse er i flertall på krisesentrene. Hva kan årsaken være?

I den offentlige debatten hevdes det ofte at de voldsutsatte utenlandske kvinnene kommer fra kulturer der menns vold mot kvinner er vanlig og akseptabelt. Dette har vi ingen systematisk dokumentasjon på. Det blir for øvrig vanskelig å gi en kulturell forklaring på overgrep mot utenlandske krisesenterbrukere når en tredjedel av disse har vært utsatt for vold og overgrep fra norske menn. Visse fenomener, som for eksempel tvangsekteskap, hører hjemme i kategorien «kulturrelatert vold og overgrep», men gjaldt bare syv prosent av de utenlandske beboerne i 2005.

En SSB-rapport om innvandrernes levekår viser at ikke-vestlige innvandrere skårer lavt på ulike levekårsindikatorer som utdanning, sysselsetting, inntekt og boareal. Kan det tenkes at vi står overfor et fattigdomsproblem heller enn et kulturproblem, slik at det primært er ressursfattige voldsutsatte kvinner som har behov for å bo på krisesentrene? Hvorfor har antallet norske krisesenterbeboere gått ned? Hvem henvender de som ikke lenger er å finne på krisesentrene seg til når de ønsker hjelp? Riktignok bruker noen flere norske enn utenlandske kvinner krisesentrene som veiledningsinstans på dagtid, men det forklarer ikke hvorfor færre bor på sentrene. Kan det tenkes at voldsutsatte kvinner nå får kvalitativt bedre bistand i hjelpeapparatet enn de gjorde før?

Kvinnene som oppsøker krisesentrene – både norske og utenlandske – er oftere enn kvinner generelt uten yrkestilknytning og er dermed i større grad økonomisk avhengige av andre. At flere norske kvinner har fått høyere utdanning, har arbeid og kan forsørge seg selv, kan være en forklaring på at mange ikke lenger har behov for å bo på krisesentrene når de utsettes for vold. Utenlandske kvinner, spesielt de med opprinnelse fra ikke-vestlige land, har ikke tilsvarende muligheter, og kan derfor tenkes å ha større behov for å bruke krisesenteret som asyl. Krisesentre i områder med få innvandrere har for øvrig samme pågang som før av norske kvinner som vil bo på sentrene. Når kun en av fem beboere på Oslo krisesenter har norsk opprinnelse, finnes det sannsynligvis andre forklaringer på at de utgjør en stadig mindre andel av beboerne.

Ett viktig aspekt ved krisesentrene som hjelpeinstans er at brukerne kan møte andre kvinner i samme situasjon, kan identifisere seg med hverandre og knytte varige kontakter. Det kan tenkes at ved krisesentre med mange beboere med minoritetsbakgrunn, er disse sidene mer til stede for kvinner som snakker samme språk og har felles kulturbakgrunn, eller som føler fellesskap ut fra sin innvandrerstatus. Kan det være at norske kvinner har problemer med å finne seg til rette i det multikulturelle miljøet som vokser fram på en del krisesentre, og at krisesentrenes status faller når de fylles med beboere av ikke-vestlig opprinnelse? Hvis svaret er ja, kan norske kvinners opplevelse av å være i mindretall, uten fellesskapsfølelse med de øvrige beboerne, bli en barriere for å søke opphold på sentrene.

Krisesentrene står overfor nye og store utfordringer. Kvinner og barn med minoritetsbakgrunn sluses inn, men ikke ut av sentrene, og blir boende i lengre tid sammenlignet med tidligere. Endringene betyr en større arbeidsbyrde for krisesentrene og behov for ny kunnskap om voldsutsatte kvinner og barn fra andre kulturer. I tillegg til å skolere krisesentrenes ansatte, bør det legges til rette for at voldsutsatte kvinner med norsk opprinnelse vil nyttegjøre seg krisesentrene slik de gjorde før. Ett tiltak kan være at kommunene stiller flere boliger til disposisjon for kvinner og barn som bryter med voldsutøveren. Det er også behov for en kontinuerlig skolering og veiledning av ansatte i det offentlige hjelpeapparatet for å øke kompetansen på vold i nære relasjoner både i familier med minoritetsbakgrunn og for de med norsk opp- rinnelse.