Flerstemt skulpturlandskap

Spennende og vakker formidling av et av etterkrigstidas mest omdebatterte kunstprosjekt.

Nok ei bok om Skulpturlandskap Nordland, kan da det være nødvendig? tenkte jeg da jeg fikk «Skulpturlandskap Nordland» i hende.

Prosjektet er tidligere presentert i ei utmerket bok fra 1999 av samme forlag og med samme tittel. Etter å ha lest denne boka (og sett på bildene) er svaret et ubetinget ja.

Mange stemmer

Skulpturlandskap Nordland gikk ut på å plassere en skulptur i hver av 33 kommuner i fylket. Arbeidene ble til i perioden 1992- 98. Prosjektet forårsaket heftig debatt lokalt, og noen prosjekter ble endret eller trukket tilbake som et resultat av dette. Mange steder har imidlertid kritikken stilnet etter at skulpturene kom på plass, og folk fikk litt tid på seg.

Debatten omkring prosjektet danner utgangspunktet for denne boka og setter rammen for presentasjonen av arbeidene. Etter et glimrende innledningsessay av Aslaug Vaa, reflekterer kurator Maaretta Jaukkuri over prosjektets mottakelse og rundt kunstresepsjon generelt, et essay som synes skrevet som et tilsvar til kritikken.

Egne tekster

Hoveddelen er viet de ulike prosjektene. Hvert prosjekt er her fyldig og formidlende fotografisk dokumentert av Vegard Moen, og fotografiene ledsaget av flere tekster. Det potensial for kjedsomhet som ligger i de 33 ulike prosjektenes påfallende likhet, motvirkes av de mange stemmene som har fått lov til å uttale seg om dem.

Her er kunstnernes egne og etablerte norske og utenlandske kunstskribenters tekster satt side om side med de lokale brukernes: hundeluftere, svermere og skoleunger på kulturtur. Og det fungerer. Det kunne lett ha blitt en konkurranse i meningsberettigelse, men blir det ikke.

I de beste tilfellene åpner de mange stemmene opp for forskjellige sider ved arbeidene. Det mest oppsiktsvekkende med tekstene skrevet av ikke-profesjonelle, er hvordan kunstopplevelsen uvegerlig relateres til dype og eksistensielle spørsmål.

Boka avsluttes med en kort gjennomgang av debatten og gjengir utdrag fra utvalgte leserinnlegg. En gjennomgangsreferanse i dem var, ikke overraskende, «keiserens nye klær».

Min viktigste innsigelse er at boka i litt for stor grad sikter seg inn mot de kunstinteressertes kaffebord og i for liten grad mot deres skrivebord. Det tas øyensynlig for gitt at leseren er kjent med prosjektet fra før eller har lest den forrige boka. Jeg savner en mer faktaorientert presentasjon av prosjektets historie. Et register over skribenter, kommuner og kunstverk ville ikke ha vært av veien.

Gir håp

Boka kunne dessuten ha blitt enda bedre om man til det allerede eksisterende kor av stemmer hadde tilføyd en eller to som vurderte prosjektet som helhet, da både som kulturpolitisk prosess og som kunstnerisk «samling». Overraskende mange av arbeidene i Skulpturlandskap Nordland likner på hverandre eller er bygd over samme tema. Landskapsinnrammende portaler og ursymboler i lokal stein går igjen. Dette kunne ha åpnet for en interessant diskusjon rundt hvor «spesifikt» det stedsspesifikke egentlig er. Kanskje er det rom for ei bok nummer tre?

«Vanlige» menneskers skrekk for å møte ny kunst er mye omtalt. Det snakkes mindre om kunstsamfunnets redsel for å møte de vanlige. Denne boka gir håp om en framtidig kommunikasjon - slik også skulpturlandskapet var ment.