Flertall for dødshjelp

Det er i Norge et solid gallupflertall for å tillate eutanasi, og rettsvesenet har strukket seg langt mot straffrihet ved å praktisere tilnærmet symbolske straffer. Den forestående behandling av eutanasiloven i Justisdepartementets lovavdeling og senere i Stortinget bør ta sikte på å endre den nå hundre år gamle Straffelovens § 235,annet ledd, i samsvar med endringene av almenetikken, den alminnelige rettsoppfatning og den eutanasipraksis som faktisk finner sted.

I følge Torben Hviid Nielsen er synet på abort og eutanasi det som har endret seg mest de siste tredve år: den alminnelige rettsoppfatning uttrykt ved landsomfattende gallup viste allerede for seksten år siden et solid flertall for å godta eutanasi hos oss som i de fleste vestlige land, og tilslutningen til dette syn har vært økende. Hvorfor er ikke eutanasiloven i likhet med abortloven, partnerskapsloven, loven om homofili og bioteknologiloven endret i samsvar med utviklingen av allmennetikken og den alminnelige rettsoppfating? I denne sammenheng er den forestående behandling av Straffelovens spesielle del interessant fordi den kan gi eutanasidebatten, som hittil har vært preget av etiske, filosofiske og medisinsk faglige synspunkter, et politisk fokus.

I øyeblikket er det intet som tyder på at det foreligger offisielle juridiske eller politiske initiativ for å endre eutanasiloven. Straffelovkommisjonens flertall (2005) ønsket ingen lovendring. Heller ikke Justiskomiteen foreslo å endre loven; et dokument åtte forslag fra F.F. Gundersen (l998) om å utrede loven på ny ble avvist av Stortinget og et tidligere forslag om å innføre straffrihet for assistert selvmord, fremsatt av vår fremste strafferettsekspertise, professorene Andenæs, Bratholm og Sejersted, er tiet i hjel. Ingen av de politiske partiene har eutanasi på sitt program og en forsiktig sondering i Stortinget og statsadministrasjonen tyder på at eutanasi er en ikke-sak. Det er eiendommelig at en sak som synes så vidt politisk moden og som berører så mange, har status som et «noli me tangere» (rør meg ikke).

I Nederland ble eutanasi lovfestet som en ordinær del av medisinsk virksomhet i 2001 ved kodifisering av en mangeårig praksis utformet av legeforeningen, domstolene og allmenheten i fellesskap. Hvordan fremstår vår rettssituasjon mot den nederlandske bakgrunn? De to eutanasisakene som har vært behandlet i vårt rettssystem i den senere tid gir inntrykk av at også våre jurister og dommere har lagt seg så nær opp til frifinnelse som mulig. Den første siktede fikk påtaleunnlatelse med en interessant begrunnelse: det forelå så mange tungtveiende momenter at saken måtte behandles som et «Særtilfelle». Medisinsk var tilfelle langt fra et Særtilfelle, men helt typisk: en pasient med langtkommet muskelsykdom som i lange tider hadde bedt om å få slippe ut av denne verden. Riksadvokatens påtaleunnlatelse ble stadfestet av Departementet og av Kongen i Statsråd. Det var synd at saken ikke kom for Høyesterett, som kunne vurdert anvendelse av nødrett, rettsstrid og begrepet Særtilfelle, hva dette enn måtte bety, og kanskje åpnet den nederlandske dør til staffrihet ved en ny fortolkning av loven. Spørsmålet er om dette var en tilfeldighet.

Den andre legen ble dømt til to års fengsel med utsatt soning. Pasientenes tilstand var så vidt like at de to sakene er medisinsk sammenlignbare; påtaleunnlatelse ble gitt der legen hadde fulgt den prosedyre som er påbudt i Nederland, hvilken den andre ikke hadde gjort. I det hele tatt synes norske jurister langt på vei å være enige med sine nederlandske kolleger, ikke minst ved å anvende nærmest symbolske straffer for drap. I det tilfelle som kom for retten ble legen frikjent av juryen, men dømt i tingretten, en meddomsrett og i Høyesterett.

Selv om Den Norske Legeforening har statuttfestet et forbud mot eutanasi for sine medlemmer, eksisterer det en eutanasipraksis av ukjent omfang, sannsynligvis fordi det er leger som av barmhjertighet og sin plikt som leger ikke finner det umoralsk å handle i strid med loven. Seks prosent av norske leger opplyser at de har forkortet pasienters liv. Etikk-komiteens formann er sitert på at «Det er naivt å tro at eutanasi ikke forekommer“.

Legeforeningens regler for behandling av pasienter med en uutholdelig livssituasjon har på et punkt preg av selvbeskyttende tildekning av eutanasi. Den behandling det her gjelder er gitt navnet palliativ, dvs lindrende, sedering, og skal i motsetning til det nederlandske syn, ikke gis ved psykisk lidelse alene. I amerikansk litteratur betegnes behandlingen med økende åpenhet som: avsluttende sedering, vedvarende avsluttende sedering, eksistensiell sedering, langsom eutanasi og eutanasi. Den går ut på at pasienten med informert eller presumert samtykke fratas bevisstheten med narkotiske midler, og at den komatøse tilstand holdes ved like til alle livsfunksjoner er utslukket. Fra pasientens synspunkt opphører han å eksistere som person idet bevisstløsheten introduseres, på samme måte som ved tradisjonell eutanasi og assistert selvmord; at dette er en tredje form for eutanasi kan ikke være tvilsomt. Det tilsvarende gjelder avlivningen av enkelte nyfødte med store fødselsskader eller misdannelser. Eutanasi er i virkeligheten en tradisjonell og akseptert, om enn fornektet, del av legeyrket.

I l965 skrev Ingemar Hedenius i essayet «Strafferett og moral» om vår juridiske tilstand: man vet om lovbruddene, men oppsøker dem ikke og overser dem inntil rettsvesenet en sjelden gang må ta affære, og da med betydelig larm. Han kaller det dobbeltmoral. Denne uverdige uklarhet i forholdet mellom lov, allmennmoral og virkelighet bør ikke minst legene være interessert i å fjerne.

Justisministeren har vært modig nok til å si at han selv kunne tenke seg eutanasi, men adresserte den politiske oppfølging til sin kollega, Helse- og omsorgsministeren: et godt forslag. Sylvia Brustad har med stort mot kjempet gjennom vår til dels radikale, reformulerte bioteknologilov, som berører mange av de essensielle moralske spørsmål som knytter seg til eutanasi, og hun vil også kanskje ha et annet syn på psykisk lidelse enn Den Norske Legeforening.

Vi vet at ingen regjering som omfatter Kristelig Folkeparti vil kunne fremme en ny eutanasilov og at timing, den beleilige tid, er noe av det viktigste i praktisk politikk. Justisdepartementets gjennomgang av den spesielle del av Straffeloven begynner til høsten med sikte på Stortingsbehandling i løpet av inneværende valgperiode. Den beleilige tid for en politisk debatt med fokus på endring av Straffelovens § 235 er akkurat nå.