Flertall med forkjørsrett

Dette kjenner vi: Medievennlige sørgescener med blomster og sørgende ungdommer rundt et ulykkessted. Klassekamerater forteller om han som var så flink i fotball eller hun som alltid var midtpunktet i vennegjengen. Hvordan kunne det skje? Ingen snakker om promillen, den altfor høye farten eller den tyvlånte bilen.

I Norge blir døden på veiene sett på som rene ulykkeshendelser, ikke som et resultat av menneskelige valg. Finnes det overhodet et ansvar, plasseres det helst hos myndighetene. Trafikkdøden møtes med krav om flere og bedre veier, ikke færre og bedre bilførere. Ordførere i utsatte områder nærmest «reklamerer» med dødsulykker i kampen for å få statlige millioner til «sine» veier. De får drahjelp fra Frp’s Per Sandberg, som mener veiene bør tilpasses rusbilistene, og vil fjerne stolper, trær og annet som kan komme i veien for beduggede bilførere (Dagsavisen 13.07.).

Slike holdninger gjenspeiles i straffereaksjonene: Bøtesatsen for å kjøre på rødt lys – noe som i mange tilfeller vil være direkte livsfarlig – er på noe over 5000 kroner. Politifolk blir ofte hudflettet for å ilegge disse bøtene, til tross for at dette er under halvparten av hva man enkelte steder må betale for urinering på offentlig sted. Maksimumsstraffen på seks år for bildrap brukes knapt; straffene ligger oftest langt under ett år. I Trøndelag lå gjennomsnittsstraffen i 2003/4 på 4,8 måneders fengsel. En 20-åring som i 2004 drepte et menneske under kappkjøring slapp med en straff på 15 måneder. Gjerningsmannen la seg tett opp til Sandbergs logikk da han mente offeret selv hadde skyld, fordi hun kom i veien for ham. Dette hindret ikke at han fikk førerkortet tilbake – for å bedre hans muligheter på jobbmarkedet. At bilmisbruket i dette landet må stanses, er åpenbart noe både lovgivere og domstoler har vanskelig for å ta inn over seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bilismen har vokst fram i takt med den generelle velstand. I 1915 fantes det 1300 biler i Norge; i dag krever loven to biloppstillingsplasser pr. nyoppført boenhet. Transportøkonomisk Institutts reisevaneundersøkelse fra 2005 viste at 87 % av alle over 18 år har førerkort. Kun 13 % av landets husstander mangler bil. De som mangler bil, er i stor grad de som ikke trenger den. I husstander med en samlet årsinntekt på 300.000 eller mer har 90-98 % bil. Bilen er et symbol på vår rikdom så vel som på etterkrigstidas sosiale utjevning. Når rushtidskøene snegler seg fram med nesten tomme biler, går det store, sosialdemokratiske «vi» opp i en syntese med overflodssamfunnets sløsekultur.

Statistikken bekrefter også klisjeen om at bilhold er en nødvendighet i distriktene. Mens 32 % av husstandene i Oslo mangler bil, er tallet bare 5 % i de områdene som har dårligst kollektivtilbud.

At ungdom er overrepresentert blant trafikkofrene er velkjent. En SINTEF- undersøkelse blant skoleungdommer viste at 20 % har sittet på med beruset fører, 43 % har vært passasjer under kappkjøring. 75 % hadde selv kjørt fortere enn 120 km/t siste år, 20 % hadde kjørt med promille i samme periode. En periode med villmannskjøring og grove regelbrudd ser ut til å være en normal del av de fleste bilistkarrierer.

Lov- og regelforakten blant voksne bilister er kanskje mer overraskende. En undersøkelse fra 2002 avslørte sjokkerende holdninger: 12 % av bilistene bryter fartsgrenser ofte, 38 % av og til. 72 % aksepterer at det tas sjanser i trafikken. Argumentet om «flyt i trafikken», som ofte brukes for å begrunne fartsovertredelser, undermineres av at en tredel ofte kjører forbi biler foran som ligger på fartsgrensen. Dette er vel å merke bilistenes egenrapporterte normalatferd, ikke ting de har gjort en eller to ganger for lenge siden.

Risikoatferd er altså en vesentlig del av bilistkulturen. Selv om vi antar – helt i strid med statistikken – at det bare er en liten gruppe «verstinger» som gjør veiene utrygge, vil disse antakelig vise seg å være umulige å stoppe. En undersøkelse fra 2005 viste at unge bilførere som kjørte fortere enn 120 km/t i større grad opplevde en positiv følelse av kjøreglede og mestring enn en negativ følelse av risiko. Selvoppholdelsesinstinktet er dermed i det nærmeste sjaltet ut som en atferdsregulerende faktor. Holdningskampanjer ser ut til å være uten virkning, og dagens bøte- og straffenivå har åpenbart ingen effekt utover å gi moderatorene på diverse nettfora noe å gjøre. All erfaring tilsier at trafikkbøllene vil fortsette å råkjøre så lenge de har mulighet til det. Og den muligheten vil de ha så lenge «alle» skaffer seg bil og kjøreferdigheter.

Alexis de Tocqueville var en framsynt mann. For over 170 år siden, da folkestyret ennå var framtidsmusikk for de fleste europeere, advarte den franske tenkeren om faren for et demokratisk flertallsdiktatur. I demokratiet, skrev Tocqueville, finnes intet maktsentrum utenom flertallet. Derfor har majoriteten større makt enn noen enevoldshersker: «Når flertallet har tatt sin ugjenkallelige beslutning, opphører all diskusjon, og alle kaster seg inn i dets hylekor.» En side ved dette er at demokratier er notorisk uvillige til å gripe effektivt inn mot flertallets atferd. Jo mer utbredt en bestemt type lovbrudd er, jo mer lemfeldige er reaksjonene.

Ukulturen i trafikken er langt på vei blitt alminneliggjort, på linje med helge- og ungdomsfylla og andre destruktive massefenomener. Forestillingen om at «alle» kjører for fort og tar sjanser bidrar til å gi denne atferden en aura av legitimitet. Trafikkbøllene er som deg og meg; de kan fleipe om sin «ferie» på «Costa del Ilseng», og møter ingen stigmatisering. Mens nynazisme, NOKAS-ran og annen marginal kriminalitet utløser moralsk panikk, blir det knapt annet enn notiser av 250-300 dødsfall på veiene og 8000 ulykker med personskade hvert år.

Da er det ikke rart at berusede bildrapsmenn ofte blir straffet mindre strengt enn innbruddstyver. Da er det ikke rart at trafikkbøtene ikke later til å ha noen annen effekt enn å innbringe staten 310 millioner i årlige ekstrainntekter. Da bør det ikke forundre oss at det ropes på midtdelere, rundkjøringer og bedre førerkortopplæring – alt annet enn den ene tingen som virkelig ville hjulpet, nemlig en enorm reduksjon av bilismen. For bilen står for 76 % av all persontransport, og er uunnværlig. Det er en mil til toget, bestemor trenger skyss til kirkekaffen, ungene må rekke fotballen … Alle kjører bil, og av og til går det galt. Uten 250-300 trafikkdrepte årlig stopper Norge. Det har flertallet bestemt.

Slikt er ikke hyggelig å tenke på. Det er enklere å la seg rive med av sørgescenene med blomster og gråtende venner på Dagsrevyen. Så glemmer vi at dette vil gjenta seg, så lenge enhver 18-åring har tilgang til bil og førerkort. Så glemmer vi Tocquevilles ord om flertallet som – med et alt for passende bilde – «aldri stopper opp for å lytte til skrikene fra dem det knuser på sin ferd.»