Flertallets forbannelse

REGJERINGEN: Den politiske innsidehandel i regjeringskvartalet avskjærer den frie politiske meningsdannelse og reduserer Stortinget til et slags overflødig vedheng til regjeringsapparatet.

Strengt tatt hadde jeg tenkt meg en mildere overskrift: «Flertallsregjeringer - a mixed blessing». Men for det første smaker det bare måtelig godt å ty til engelsk når man skriver norsk. Og for det annet har de siste dagers elleville farse rundt Regjeringen Stoltenbergs beslutning om å gi Norge en modernisert blasfemiparagraf som ingen hittil har sett, og som ingen er villig til å vedkjenne seg, gjort det naturlig å ta mer direkte tale i bruk.

Thorbjørn Jagland har rett når han minner om at lover ikke vedtas på bakrommene i regjeringskvartalet. Enda mer rett har han når han påpeker at det minst må kalles et paradoks når noen kan tenke den tanke at nye rettslige avgrensninger av ytringsfriheten skal trumfes igjennom ved å frata en betydelig del av de folkevalgte deres frihet til å ytre seg. Partidisiplin er i sin alminnelighet et tveegget sverd, men den nærmer seg et drapsvåpen på demokratiet dersom den tas i bruk for å sikre at et lite mindretall i en koalisjonsregjering skal få vekslet inn en tilgodelapp fra tidligere oppgjør i den stående borgerkrig mellom regjeringspartiene. Dreier det seg om politisk skillemynt, kan den slags handel passere, men når tilgodelappen er påført beløp som er egnet til å tømme grunnleggende konstitusjonelle prinsipper for innhold, er det skjellig grunn til å si fra så klart som Jagland i dette tilfelle har gjort.

Imidlertid er det bare en flik av et langt mer omfattende problem stortingspresidenten har tatt tak i. Forut for valget i 2001 kjørte daværende opposisjonsleder Stoltenberg med stor energi en kampanje for å overbevise velgerne om mindretallsparlamentarismens svakheter og flertallsregjeringers fortreffelighet. Budskapet solgte godt, forståelig nok. Hvem vil ikke foretrekke fasthet fremfor vingling, forutsigbarhet fremfor usikkerhet, besluttsomhet fremfor forhandlinger og stabil maktutøvelse fremfor stortingsregjereri?

Dessverre glemte Stoltenberg å fortelle velgerne at medaljen har en bakside. Til gjengjeld har han gjort det stadig lettere å få øye på den. Saken er at flertallsregjeringer kommer i to utgaver, én ekte og én syntetisk. Den ekte utgaven kunne man studere i den perioden etter 1945 da Arbeiderpartiet hadde flertall alene, i deler av Bortenregjeringens tid - før staurene begynte å sprike i akselererende tempo - og i Willochs periode som leder av en flertallskoalisjon. Utgaven kjennetegnes av at den politiske avstanden mellom koalisjonspartnerne er overkommelig og det ideologiske slektskapet sterkt nok til å bære hverdagens kompromisser uten politiske overanstrengelser. Syntetiske flertallsregjeringer kjennetegnes av at koalisjonspartnerne har lite annet til felles enn boligadressen og derfor bruker så lang tid og så mye energi på å snekre sårbare kompromisser og føre politiske mellomregnskaper at det blir til alvorlig skade for den åpne debatt i det offentlige rom.

Den forutsigbarhet, ryddighet og stabilitet som skulle prege den utøvende statsmakt bare vi fikk en flertallsregjering, har vi så langt sett lite til. Derimot er eksemplene blitt mange på kortsluttede beslutningsprosesser og lammede samfunnsdebatter etter hvert som det dumpes nye kommunikeer fra de lukkede rom. Noen utvalgte eksempler: Etter lang og engasjert offentlig debatt om EUs tjenestedirektiv kommer det plutselig beskjed om at regjeringen har avgjort saken ved håndsopprekning, og at det med 10 mot 9 stemmer er bestemt at det ikke kommer på tale for Norge å bruke EØS-avtalens reservasjonsrett. Etter en enda lengre og enda mer engasjert offentlig debatt om den forestående gigantinvestering i nye kampfly, der uenigheten mellom regjeringspartiene har vært synlig og hørbar for alle, meddeles det plutselig fra regjeringskvartalet at man har bestemt seg for det amerikanske alternativet. Først mange uker senere får rette vedkommende, den bevilgende statsmakt, Stortinget, melding fra regjeringen om hva den ønsker tilslutning til og hvorfor. Det springende punkt er ikke hvorvidt man er enig eller uenig i det standpunkt Regjeringen i disse sakene har landet på. For egen del har jeg ingenting å utsette på noen av dem. Problemet er at den politiske innsidehandel i regjeringskvartalet avskjærer den frie politiske meningsdannelse og reduserer Stortinget til et slags overflødig vedheng til regjeringsapparatet.

Tegnene er like talende som de er tallrike. Dagen før Stortingets finansdebatt i høst kunne finansministeren - til alt overmål ved en pressebriefing i Stortingets vandrehall - på det nærmeste dementere hele budsjettforslaget ved å annonsere at en omfattende krisepakke, med store konsekvenser for hele det økonomiske opplegg, ville komme et stykke ut på nyåret. Krisepakken hadde man i regjeringskvartalet attpåtil tenkt å presentere, ikke i Stortinget, men på den første dag i en av Stortingets møtefrie uker.

Faktisk skal man lete lenge for å finne en norsk regjering som mer systematisk har neglisjert Stortinget enn det dagens regjering gjør. Siste dag Stortinget hadde møte før jul, fremmet en samlet opposisjon forslag om å be Regjeringen om å utsette ikrafttredelsen av tomtefesteinstruksen til Høyesterett har tatt standpunkt til grunnlovsmessigheten av den storstilte privatisering av fellesskapets eiendom som følger av instruksen. Saken har en lang forhistorie, der regjeringspartiene gang etter gang har valgt å bruke sitt flertall til å kjøre mot rødt lys ved å sette hensynet til Grunnloven til side. Forslaget fra opposisjonspartiene ble behandlet som siste sak i Stortingets siste møte i 2008. Ikke ett medlem av regjeringen fant det bryet verdt å være til stede i stortingssalen.

Dagens bilde, der ingen av regjeringspartiene vil vedkjenne seg et lovforslag man har forpliktet seg til å tvinge frem flertall for i Stortinget, er mot denne bakgrunn ikke noe annet enn den foreløpige krone på byggverket for en syntetisk flertallsregjering. Samtidig forbereder statsminister Stoltenberg seg på å kjøre reprise på suksessen fra forrige valgkamp: flertallsregjeringer står for «ordning och reda» som det heter hos vårt nabofolk i øst, mens det på den andre siden av midtlinjen i norsk politikk er bare kontroverser og kaos. Det er, med respekt å melde, et optisk bedrag.

REGJERINGEN: De siste dagers elleville farse om regjeringens forsøk på å gi landet en modernisert blasfemiparagraf, gjør det nødvendig med skarp ordbruk om vår fleretallsregjering, mener Høyres Inge Lønning. Arkivfoto: SCANPIX
REGJERINGEN: De siste dagers elleville farse om regjeringens forsøk på å gi landet en modernisert blasfemiparagraf, gjør det nødvendig med skarp ordbruk om vår fleretallsregjering, mener Høyres Inge Lønning. Arkivfoto: SCANPIX Vis mer

For vår demokratiske statsskikk vil en fortsettelse av dagens syntetiske flertallsregjering representere en større påkjenning enn de fleste tenkbare alternativer. For balansen mellom statsmaktene, som hele vår konstitusjon hviler på, vil det, sett fra den lovgivende statsmakts ståsted, være grunn til å si med en lett omskrivning av en berømt replikk fra en av antikkens hærførere «Én slik valgseier til, og det vil være ute med oss!»

Flertallets forbannelse