Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Flertallsegoismen

REGJERINGSSAMARBEIDET: De rødgrønne partiene gikk til valg på å styrke fellesskapet. Foreløpig greier de ikke engang å fremstå samlet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Denne sommeren har vist at regjeringspartienes indre liv er preget av hemningløs egoisme og ukollegial adferd. Det går knapt en uke uten at det skytes vilt fra egne rekker, og det har gått sport i å ydmyke statsministeren. Hvis de rødgrønne skal overleve valget i 2009, må regjeringspartiene snarest komme seg i kollektiv gruppeterapi. Regjeringspartiene er nemlig rammet av en mental tilstand som best kan beskrives som flertallsegoisme. Vissheten om at man har flertall, har fått sentrale folk i regjeringspartiene til å tro at det er fritt fram for egenmarkering og indre splid. Flertallsegoismens kroniske konflikter har erstattet mindretallsparlamentarismens disiplin og samhold. Denne sommeren har lidelsen fått herje fritt i avisspaltene.

I SLUTTEN AV juni kunne SVs landsstyremedlem Oddrun Remvik fortelle velgerne at hun følte at regjeringssamarbeidet var et taperprosjekt for SV. Hun la for sikkerhets skyld til at Øystein Djupedal var en dårlig statsråd. At målinger på samme tid viste at SVs velgere er mest fornøyd med regjeringen, druknet selvsagt i Remviks interne nålestikk. I juli fikk vi sommerens store politiske agurk da Dagbladet avslørte at regjeringen har samme bedriftsbarnehageordning som avisa. Statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Kristin Halvorsen var i ferd med å få saken under kontroll da Aps Gunn Karin Gjul skjønte at det fantes muligheter til å gi statsministeren ekstra juling. Dagbladet belønnet henne med hele to helsider da hun erklærte at Stoltenberg måtte innrømme at han hadde gjort «en kjempetabbe», og at hun nå skulle rydde opp i det hele på Stortinget. Handlingen er sikkert veldig bra for hennes selvbilde, men for rødgrønne velgere framstår det som nok en gavepakke til regjeringens kritikere. Regjeringens desidert mest egoistiske medlem, Senterpartiet, har også brettet opp skjorteermene og manet til indre kamp i sommervarmen. Sommerens spesialitet har vært forslag som regjeringen må dementere samme dag. Først skulle Ivar Egeberg bryte regjeringens løfte om ikke å øke skattene, noe som fikk støtte fra senterpartistatsråd Liv Signe Navarsete. Deretter skulle Per Olav Lundteigen fjerne rentefradraget for lån over 2-3 millioner. Dermed måtte Stoltenberg og Halvorsen bruke nok en arbeidsdag på å forklare alt regjeringen ikke kommer til å gjøre. Og slik går de sommervarme dagene i regjeringspartiene.

DET ER MERKELIG at en regjering som skulle gjenreise fellesskapet, sliter såpass tungt med elementær samhandling. Regjeringen er blitt offer for det man i statsvitenskapen kaller «allmenningens tragedie». Hvis alle aktører egoistisk og kortsiktig forfølger sine egne interesser, vil fellesskapet tape. For alle utspill som skaper indre splid gir en slags rasjonell mening på individnivå. For Sp er det lurt å legge skylden for Odfjell-skandalen på Stoltenberg. For SV er det bra at regjeringen taler med to tunger om Hamas og sultestreikende afghanere. Og for Aps Jan Bøhler er det fornuftig å ydmyke Jens Stoltenberg for å styrke sin egen posisjon. Problemet er at hver eneste slik sak fører til at regjeringen og de tre partiene som helhet taper legitimitet hos velgerne. Litt indre splid er selvsagt ikke til å unngå, men når mangelen på samhold blir et varemerke, er det grunn til å bli bekymret. Det virker nærmest som om det er blitt trendy å kritisere egen regjering samt å drive hemningsløs egenmarkering på bekostning av fellesskapet. Resultatet er en strategisk katastrofe. Regjeringen har brukt mer tid på indre brannslukking enn på å snakke positivt om egne saker. Ukentlig serveres lissepasninger til en historisk svak opposisjon som kan dundre ballen i åpent mål. Høyres Jan Tore Sanner kan bare løfte av røret og skrike «Polsk riksdag!» Rødgrønt flertall uten samhold og disiplin, er oppskriften på borgelig valgseier i 2009.

ALL DENNE kamikazeaktiviteten har gjort Akersgata til den store vinneren etter at de rødgrønne kom til makten. De fryktet en disiplinert flertallsregjering med evne til å sette dagsorden. I stedet er det Akersgata som setter dagsorden, og som fråtser i intern uenighet og idiotiske lekkasjer. Farsen toppet seg under Odfjell-saken, og Ap nådde et lekkasjenivå man ikke har sett siden striden mellom Jagland og Stoltenberg da partiet gjennom anonyme lekkasjer nesten klarte å ta knekken på seg selv. På et påfølgende oppvaskmøte på Stortinget etter Oddfjell-lekkasjene, gikk det fem minutter før en anonym kilde ringte til VG og sa at de nå hadde fått beskjed om å holde kjeft! På individnivå kan lekkasjer virke høyst rasjonelt. Man føler seg viktig, og man kan hevne seg på mennesker man ikke liker. Men for regjeringen som felleskap, er det en tragedie. For hvis ikke partiene selv tror på regjeringen de har dannet, hvorfor skal vi som velgere gjøre det? Og hvordan skal mennesker som ikke klarer å sitte fem minutter i samme rom uten å tyste på hverandre, styrke fellesskapet?

AKERSGATA VAR selvsagt kjapt ute med appeller om at lekkasjene måtte fortsette med uforminsket styrke. I Dagbladet 10. juni skrev Marie Simonsen at «Taushet er tull», og at «Ap\'s forsøk på å kontrollere og stenge informasjonsstrømmen er også et demokratisk spørsmål.» Hvis man jobber i Dagbladet, er det klart at retten til å dolke sine egne i ryggen må vernes om i demokratiets navn. Men man må være journalist for å påstå at det er i regjeringens interesse at folk ringer anonymt og kaller statsministeren for veik. Samtidig har Simonsen et poeng når hun påpeker at «hvis regjeringen ikke tar imot tips, gjør pressen det». Man må klare å integrere partiorganisasjoner og stortingsgrupper tettere i regjeringsprosjektet. Regjeringen er nødt til å finne samarbeidsformer som styrker samholdet og minker mulighetene for bakholdsangrep fra egne rekker. Hvis ikke ryker den på hodet ut av regjeringskontorene i 2009.