Flink lover greie noveller. Kan vi stole på ham?

Jon Øystein Flinks (29) oppsiktsvekkende førstebok startet med en dritescene. I forrige bok skildret Jon Øystein oralsex mellom en hund og Guds mor.

(Dagbladet.no): Den ganske unge forfatteren har nettopp lansert sin tredje bok, «Banjoland».

- Er det noen bibelske lignelser eller seksuelle skildringer i denne?

- Nei. Eller, det spørs hva man anser for å være både bibelsk og seksuelt, men stort sett er dette greie og oversiktlige noveller uten for mye krimskrams. Her er ingen uttværede sexscener, jeg har kommet til at det er litt barnslig og svært lite oppsiktsvekkende å skrive om sex, og sant og si har jeg ikke drevet med det tidligere heller. Vi forstår at personene har eller har hatt sex, men det er ikke motoren i handlingen. Hva angår bibelbabbel er det lite av det òg.

Gamle og nye lik

Det ferske litteraturmagasinet Kraftsentrum - som undertegnede kommer sterkere tilbake til, ja, sågar vil slå et slag for, seinere - forklarer dessuten Jon Øystein seg om sitt forhold til drit i litteraturen:

- Alle kan kjenne seg igjen i bæsj. At noen synes dritt er barnslig betyr bare at det er et tema som ikke er begrenset til én alder. (...) I min første roman står avføringen sentralt, mens i den andre er det, såvidt jeg kan huske, ingen drittsekvenser.

- Jeg kommer imidlertid sterkere tilbake i to av novellene i «Banjoland», lover Flink.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Fortell mer om «Banjoland».

- Hva novellene handler om? Vi slet med å formulere akkurat dette i bokas baksidetekst. Det er i hvert fall snakk om fem fortellinger, og da jeg endelig satt med boka i hånden, slo det meg at de tre første novellene har minst ett lik i seg.

- I den første, «Banjoland», er det to lik, det ene er ikke mer enn tre måneder gammelt, i «Helt alminnelige nordmenn» møter vi liket til selveste Haakon Lie, og i kriminalnovellen «Bjønn» (som er en personlig favoritt) møter vi et snedig oppskåret lik i Schaftegate niogførr.

- Jommen sa jeg gørr.

- De tre fortellingene handler for øvrig om forskjellige aspekter ved det norske sosialdemokratiet, eksemplifisert ved Den norske hjemmepleien, om TV-kultur kontra litterær kultur, familieliv og barndom i Numedal, slike ting. I de to siste novellene, den deprimerende «Musikanter» og artige «Nå kommer jeg Johann!», er det litt andre forhold som skildres.

- Og hvor ligger Banjoland?

- Banjoland blir selvfølgelig, på en måte, Norge. Eller kanskje det ligger inni oss?

Hevn over Olaug

Såvidt jeg har skjønt, leser Jon Øystein Flink mye.

- Hva er den siste boka du leste? Og hvilke bøker gleder du deg til i høst?

- Jeg har lest Lars Amund Vaages «Tangentane» og den var fantastisk, og så har jeg nettopp avsluttet Olaug Nilssens «Få meg på, for faen». Den er også vanvittig bra, selv om hun har en del TASTEFEIL.

- Å?

- For eksempel var det Stephen, ikke Stephan Sondheim som skrev teksten til «West Side Story». Jeg sier dette kun fordi hun i en anmeldelse i Vinduet var så frekk å henge ut tastefeil i min første bok. Jeg ønsker hevn over Olaug. Men ærlig talt, hun er definitivt dronningen av Vestlandet.

- Jeg har lest en debutant, Agnar Lirhus\' «Skogen er grønn», og den var en skikkelig godbit. Ser for øvrig frem til å lese Vigdis\' siste.

- Hva er det beste du selv har skrevet? Hva er morsomst, roman eller andre formater?

- Jeg er usikker, men av det jeg har gitt ut i bokform, synes jeg man finner noe av det beste jeg har skrevet i den siste boka, altså i «Banjoland». Jeg synes kanskje det er enklere å skrive roman enn noveller, og derfor er det mer tilfredsstillende å oppnå noe i det korte formatet. Men jeg skriver i sannhet like fritt og personlig enten det er novelle eller roman.

- Til slutt: Liker du høsten?

(Jeg har spurt mange forfattere om dette i høst, og jeg tror alle har svart at de liker høsten. Les så Jon Øystein Flinks svar:)

- Nei, tvert imot. Høsten er en eneste lang lidelse. Men den er likevel bedre enn vinteren, som er et helvete. Dessverre har jeg også bare negative ting å si om sommeren, og ender opp med å klamre meg til den korte tiden vi kaller våren, det er en fin tid.

I BANJOLAND: - Noveller uten for mye krimskrams. Hva angår bibelbabbel er det lite av det óg, sier Jon Øystein Flink. Foto: Jørn H. Moen