ARV ELLER MILJØ: Masaharu Fukuyama og Keita Nonomiya spiller far og sønn.
ARV ELLER MILJØ: Masaharu Fukuyama og Keita Nonomiya spiller far og sønn.Vis mer

Flink med unger

«Som far, så sønn» er et smertefullt familiedrama man blir glad av.

FILM: Man har laget en god del filmer, gjerne komedier, om både spebarn og voksne som er ombyttet ved fødselen, men jeg kan ikke huske å ha sett en der forvekslingen oppdages når barna langt inne i oppveksten. I dette tilfellet er de to guttene seks år, de er klare for å begynne på skolen og lever begge i gode hjem.

Det vil si, filmen starter hos Ryota, Midori og sønnen Keita. Faren Ryota er arkitekt og jobber lange dager, slik at familien skal ha råd til å være en del av Tokyos øvre middelklasse, noe som inkluderer siste modell Lexus og en lekkert designet leilighet i høyden.

Varm familie
Keita er veloppdragen, pen i tøyet, spiller piano og skal begynne på privatskole. Den striglete idyllen sprekker når familien blir kontaktet av sykehuset og får vite at deres biologiske sønn heter Ryusei Saiki og har vokst opp i en svært annerledes setting. Faren hans driver en elektrobutikk i utkanten av byen og familien bor i samme hus. Faren er svært leken og populær blant barna og hele familien vasker seg sammen i det trange badekaret.

Sykehuset foreslår at familiene blir kjent med hverandre, slik at Keita og Ryusei kan bytte familie i løpet av et års tid. Dermed er scenen satt for å tematisere en rekke eksistensielle spørsmål, særlig for den arbeidsnarkomane Ryota. Han mener at blod trumfer oppvekst, derfor bør de bytte sønner så raskt som mulig. Ryota synes den andre faren er en slusk og og en tøffelhelt, så hvorfor er han barnas store helt og lekekamerat? Kommer arkitekten til å skjønne tegninga?

Utsøkt barneregi
En annen som er flink med unger, er Hirokazu Koreeda, en av Japans mest anerkjente samtidsregissører. De er en sann fryd å se barna utfolde seg foran kamera, enten de er stillferdige, snakker med de voksne eller lekeslåss. Foreldrene må ta noen svært vanskelige avgjørelser og regissøren lar oss føle på kroppen hva hva disse nydelige barna betyr for dem.

Filmspråket er stillferdig og intimt. Iblant er det mer distansert, men nærheten og varmen er aldri langt unna. Det er ingen tvil om hva Koreeda anser for å være det beste stedet å vokse opp, men det er håp for alle.