Flinkisføleri

Hvor ble det av sutringa?

KONSERT: Skræken er kanskje det eneste halvsofistikerte konsertstedet på Bylarm. Stearinlys, hvite duker og et halvfullt lokale.

Men det er også veldig ad-hoc, en smule trash, og det er kanskje derfor en underlig følelse dukket opp ca 15 minutter inn i Bellmann-konserten fredag kveld. Det hele var som en scene fra en amerikansk bryllupsfilm: genial (men misforstått) musiker gjør sitt beste for å røre ved et publikum som egentlig er opptatt med noe helt annet. Bellmann sto og sang ut i intet.

Nerve?

Men i motsetning til på film var det ikke publikum som ikke var i kontakt med følelsene sine, denne gangen var det dessverre Bellmann selv. På tidligere radiolåter har han fremstått som en blanding av Nidarosdomens Guttekor, Mew og Sigur Ros, sutrende og hjerteskjærende. Elsk det, hat det, men det har i hvert fall hatt nerve.

Briskeby

Denne gangen var han backet opp av Briskeby (minus Lise, pluss Harald Frøland), og alt var blitt mye mer strømlinjeformet. Muligens mer kommersielt, radiovennlig og umiddelbart likandes, men også mye blautere i kantene. Selv om det var solid, sjarmerende og tidvis vakker emopop, var den likevel pakket inn i glætt gladpack. Jeg trodde aldri jeg skulle si dette, men: hvor ble det av sutringa?