Flode - bløt, søt og deilig

Det er selvfølgelig umulig å mislike Flode. Det er umulig å mislike Hjalmar, også. Med George Kellers fengende låter og Trond-Viggo Torgersens underfundigheter på kjøpet er det nesten så vi ikke gidder «tenke sjæl» engang. Ren kos, altså.

Som naturligvis er feil, på en måte, liksom, som fjerdeklassingen Hjalmar (Nicolai Cleve Broch) kanskje kunne sagt det. For Torgersen har ikke vært barneombud for ingenting. Han har skrevet en meget pedagogisk forestilling, hvori opptatt de mangslungne problemer et elleveårig skilsmissebarn strir med, og dem guider han oss gjennom som en smart psykolog. Men han leker i tillegg - mye. Resultatet er svært sjarmerende.

Hjalmar har en forvirret og bortløpt far, en steintøff mamma med ny og teit venn, ingen riktig gode venner, men masse usikkerhet. For ham blir redningen å treffe Flode (Cathrine Smith) på loftet. Flode er drømmevennen vi alle trenger. Han fører oss fra loftet til tankeloftet. «Det foregår mye sprøtt her i tankene,» sier Flode. Så får han Hjalmar til å gyve løs på sine egne problemer. Selvsagt er det lurt å se for seg erkefienden på skolen som en råharry kugutt fra Strømmen. Det aller største problemet kommer i form av en ond drage. Da må Hjalmar tilbake til virkeligheten og stå opp for seg selv.

Gode hovedroller

Forestillingen foregår dels der, dels på tankeloftet i lekkert utførte, fargerike dekorasjoner, og akkurat det er viktig, skal man først spille for barn. På scenen gir ensemblet jernet og vel så det; et par av dem er instruert til kraftig overspill. Men hovedpersonene er riktig gode. Debutanten Nicolai Cleve Broch er så herlig i åpningsnummeret «Hjalmar» at han bare kan seile videre. Inni Flode gir Cathrine Smith fint og riktig liv til det søte dyret, mens stemmen hans tilhører Geir Børresen. Dette kan Børresen. Han har vært dyr før. Dialogen holder noe ujevn kvalitet, men det er ingen tvil om at både barn og voksne finner sitt å både le av og tenke over.

Helt fornøyde

George Kellers musikk er en uvurderlig del av helheten. Sangene har overlevd flere årskull. Vi blir helt fornøyde av å høre «Orker ikke, gidder ikke» og «Stilig.» Så blir vi litt rørt på slutten, som ikke just kommer som et sjokk, men det får være. Dette er ganske deilig. Og det har vi «tenkt sjæl.»