Fløgstad og historiefaget

Fløgstad: I sommer har det versert en interessant debatt med utgangspunkt i historieprofessor Tore Prysers kronikk «Hjelperytter for Fløgstad» i Dagbladet 14. juli. Prysers utgangspunkt er at forfatter Kjartan Fløgstad har basert seg på hans forskning i romanen «Grense-Jakobselv», uten at Pryser er kreditert for dette. Som romanforfatter mener Fløgstad at man ikke kan kreve av ham at han skal vise til forskningslitteraturen han har benyttet i sitt forarbeide til boka. Leser man Fløgstad og andre forfatteres uttalelser i saken, sitter man nærmest igjen med et inntrykk av at romanen er en uangripelig, metafysisk størrelse som befinner seg høyt hevet over redelighetskrav som stilles til andre litterære sjangere.

Forholdet mellom romaner og historieskrivning er imidlertid ikke så enkelt. Mens historikeren bruker skjønnlitterære virkemidler for å formidle sin forståelse av fortida, benytter forfattere som Fløgstad gjerne metoder som forbindes med historiefaget under skriveprosessen. Ifølge sitt eget bokomslag framhever Fløgstad at innholdet i «Grense-Jakobselv» «[...] skal være så tett opp mot det faktiske som overhodet mulig». Fløgstad burde vite at «fakta» fra fortida i liten grad taler for seg selv – disse er fortolket og formidlet av historikeren. Internasjonalt ser vi derfor at forfattere av historiske romaner finner det redelig å avslutte sin framstilling med en litteraturliste og noen refleksjoner rundt kildene. Dette er ikke bare et pliktskyldigst takk til historikerlauget, viktigere er det at materialet utgjør et nyttig tillegg for leseren. Juridisk er romanforfatteren neppe forpliktet til en slik form for kreditering – dette handler om alminnelig høflighet. Romanforfatteren kan på denne måten også berike det offentlige ordskiftet ved at grunnlagsmaterialet eller inspirasjonskildene blir synliggjort for anmeldere og journalister.

Hadde Kjartan Fløgstad fulgt denne praksisen, kunne Turid Larsen i sin bokmelding av «Grense-Jakobselv» i Dagbladet ha gitt leserne mer informasjon enn at det «skal ha vært Fløgstads overraskende innsikt i ny forskning om nazismen som inspirerte ham til romanen.»