Fløgstad på sitt beste

I en samtale med den engelske poeten Tony Harrison siterer Fløgstad ham for å ha sagt at «avantgardisme i dag er å vera tilgjengeleg.» I «Kron og mynt» lever han selv opp til dette program.

Her innkasserer epikeren Fløgstad nye gevinster. Alle språklige krumspring og vitser og blødmer og ordspill og digresjoner og litterære referanser til tross så har Fløgstad for så vidt alltid holdt det episke høyt i hevd. Fortellingen er det medium som alle de andre påfunnene står i tjeneste hos. Som forteller er han dessuten genuint historisk orientert _ i dobbelt forstand. I Fløgstads romaner framstår de oppdiktede personenes liv som historier samtidig som de blir sett og forstått i historiens lys.

Det er ikke 'det-evig-menneskelige', men 'mennesket-i-historien' som opptar ham. Som kjent er han også et betydelig lyrisk talent og kan gi ekspressivt uttrykk for følelser og stemninger som spenner over et stort register _ fra naturinnlevelse til ung forelskelse, fra religiøs lengsel til sosial patos _ selv om ironikeren og den intellektualiserende betrakteren for det meste ikke befinner seg på mer enn en armlengdes avstand.

Integrerer

I årets bok er det hele til stede _ og muligvis har han bedre enn noensinne lykkes i å integrere de ulike sidene ved sin forfatterpersonlighet. Her hvor han lar epikeren til gagns få komme til sin rett, svinger han seg også på sitt mest lekende og ubesværede vis fra det sanselige til det patetiske, fra det sceniske til det analytiske, fra hjernen til hjertet. Jan Kjærstad har foreslått å kalle 90-tallet for «Den nye fortellingens tiår» _ et forslag som har en god del for seg. Her på tampen av tiåret leverer nå Fløgstad sitt fornemste bidrag til det som ligner en episk renessanse - både i tradisjonelle og 'nye' former.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fløstad kan ikke beskyldes for å være noen 'tradisjonalist', men etter mitt syn har mange hatt det alt for travelt med å løsrive ham fra tradisjonen og gjøre ham til 'magisk realist.' Men Fløgstad er på mange vis en uhyre tradisjonsbevisst forfatter, ikke bare i sosial, men også i litterær forstand. «Kron og mynt» utgjør ingen 'ny' form for fortelling. Den setter ulike fortellertradisjoner opp mot hverandre i et forsøk på å gripe viktige sider ved det moderne samfunn som siste trinn i en utvikling som her føres enda lengre tilbake enn i hans tidligere romaner _ tilbake til barokken og reformasjonstiden, ja, om man vil helt tilbake til tidenes morgen da våre formødre, fiskene, steg opp av havet.

Det er en digresjonsroman, men den episke tråden glipper aldri. Dessuten inneholder den flere essayistiske og sakprosaaktige innslag enn vanlig er _ redegjørelser for tendenser i billedkunst og kunsthåndverk, rene billedanalyser, osv. Fantastiske innslag har den også. ROmanen starter i det mytiske, men beveger seg hurtig inn i det realistiske og konkret-historiske og holder seg siden for det meste der.

Imponerende

Som fortelling spenner «Kron og myn» vidt både i tid og rom, og Fløgstad ville ikke være Fløgstad hvis han holdt seg til en kronologisk og rettlinjet (for ikke å si ensporet) framstillingsform. Boken har form av en krønike, ført i pennen av en jeg-forteller, som i likhet med tidligere jeg-fortellere hos Fløgstad spiller en underordnet rolle i selve fortellingen. Denne forteller er geolog og arbeider i oljebransjen _ «en myk realist» som han hele tiden passer på å kalle seg selv _ og rollen som kronikør oppfyller han i kraft av sitt (rett nok noe fjerne) vennskap (fra studietiden på Blindern) med en mann med det bemerkelsesverdige navn TJerand Fonn som ender opp som kunsthistoriker med kirkeutsmykninger fra reformasjonen og barokktiden som spesialfelt.

Fonn er særlig opptatt av de gamle kirkebygningene i Rogaland, og her som på så mange andre felt demonstrerer ikke bare Fonn, men også Fløgstad en imponerende viten. Motsetningene og fellesskapet mellom geologen og kunsthistorikeren utgjør bare ett av en hel mengde tilsvarende spenningsfelt i romanen. Her spenner forfatteren på gypt originalt vis en episk linje mellom kirkegårn og prekestol i et forsøk på å forstå nåtiden i lys av fortiden.

Satire

Men som alltid hos Fløgstad grupperer det seg rundt dette umake 'radarparet' en hel rekke typer fra ulike samfunnssjikt som er tatt på kornet _ en småbruker/industriarbeider som slår seg opp til millionær som forhandler av antikviteter fra gårder rundt omkring i Rogaland, en kunsthistoriker som har gått i frø, en AUF-leder hvis verden går under når det norske folk sier nei til EU for annen gang, og en rekke, rekke andre. Fløgstad har tidligere vist at han kjenner industriarbeiderens hverdag ut og inn. Her viser han seg som en like innforstått skildrer av det gamle bondesamfunnet. Både som miljøskildrer, og ikke minst som personskildrer, er Fløgstad på sitt beste i denne romanen. Og Satirikeren ligger selvfølgelig alltid på lur _ ikke minst når det er akademikere og politikere som trer fram på scenen.

Hva handler så «Kron og mynt» om _ sånn 'dypest' sett? Tja, det er ikke lett å si med rene ord. Det handler selvsagt om penger og om et samfunns forhold til sin fortid _ slik det alltid gjør hos Fløgstad. Men ikke minst er «Kron og mynt» en roman om kunsten, håndverket og arbeidets skiftende betydning i samfunnet. Å utrede de mangfoldige tematiske sammenhengene krever imidlertid mange ord og er ingen lett sak. Med lett hjerte overlater jeg derfor denne oppgaven til framtidige hovedfagsstudenter.

Tilgjengelig

Det viktigste i vår sammenheng er å få sagt med fynd og klem at denne boken er et 'must' for alle som er interessert i vårt samfunn og vår samtidslitteratur. I tillegg til alle de andre kvalitetene er den også i høyeste grad «tilgjengelig». Man kan derfor ikke annet enn undre seg over at Bokklubben Nye Bøker har takket nei til «Kron og mynt». Der på huset har man åpenbart følt seg bedre tjent med å servere sine lesehungrige medlemskarer traust hverdagskost a la Anne Karin Elstad som åndelig føde.

At Bokklubben Dagens Bøker deretter grep sjansen som ble lagt opp i hendene deres, taler til deres ære og vitner om høyere kvalitetsbevissthet der i gården. For snart sytti år siden lot Harald Grieg Sandemoses «En flyktning krysser sitt spor» glippe ut av fingrene sine og gav dermed Kolbjørn Fjeld i Tiden anledning til å vise at han var en mann som kjente sin besøkelsestid. Sammenligningen halter. Men på ett punkt er den i alle fall treffende. I begge tilfeller er det tale om et avvist verk som følger spor som er satt, og som selv setter spor etter seg.

På høyde

Da Griegs nåværende etterfølger satte seg behagelig til rette i direktørstolen, erklærte han selvbevisst at han snart ville sørge for å anskaffe seg en potensiell nobelprisvinner i sin litterære stall. Denne mann er Fløgstads forlegger, og det gis en rekke gode grunner for å anta at han hadde Fløgstad i tankene. At han i egenskap av styreformann for BNB, må ha vært med på å sanksjonere avvisningen av «Kron og mynt», er meg en kilde til dyp undring.

Vi vil ikke ta så store ord i vår munn som direktører og styreformenn gjør, Det kler ikke gjenstaden for denne omtalen. Fløgstad er en ordkunstner og følgelig en mann som nødig tar slike ord i sin munn. Nobelpriser taler vi ikke om, men vi kan ikke dy oss for å heve røsten et par hakk høyere enn vi vanligvis gjør:

Langt de fleste norske bøker som nåtildags blir gitt ut under betegnelsen 'romaner', når ikke en gang «Kron og mynt» til knærne. Som «En flyktning krysser sitt spor» presenterer da heller ikke boken seg som en roman. Undertittelen, «Eit veddemål» (som man eventuelt kan velge å oppfatte som en genrebetegnelse).

Forfatteren har i alle fall satset stort _ og vunnet. Du vil heller ikke tape noe ved å satse de kronene du må gi for boken hos bokhandleren. Vi som har fulgt Fløgstad trofast gjennom årene, har følt oss litt snytt over hans seneste romaner. I årets bok har mynten falt ned på rett side. Her er han på høyde med seg selv.

«Kron og mynt» er 90-årenes «Fyr og flamme». Mer behøver jeg vel ikke å si.