Fløgstads moderne barokk

- En periode av forfatterskapet mitt er over. Det var smertefullt å erkjenne, saktere enn andre, at den industrielle måten å organisere arbeidet på ikke lenger styrer samfunnet, sier Kjartan Fløgstad. Foran prekestolen i Stavanger domkirke fant han et nytt ståsted. Og helten i den nye romanen «Kron og mynt».

Intet lite sprang for en agnostiker, som selv hevder at han «helt mangler den religiøse dimensjon».

- Jeg er oppvokst med å se på fabrikken som metafor, det som former ikke bare arbeidet, men også storsamfunnet. Jeg har vært stolt over at det var tungindustrien som pekte framover, og at det var den Norge levde av. Men tida da det industrielle var styrende, og bestemmende for min tankeutvikling, er ugjenkallelig forbi.

- Siden dette har vært så personlig for deg - er du desillusjonert?

- Jeg er født midt i industrialismen, midt i det tjuende århundret, og det har formet meg like sterkt som lutherdommen. Men jeg vet jo at det er noe annet som skjer nå. Som forfatter så jeg etter en posisjon for å fortelle noe nytt.

- Hva så du, i Domkirken?

- Jeg så på prekestolen, laget av Anders Smith i 1660. Prekestolen er brennpunktet for det reformatoriske program - den plasserer ordet der det skal være: Mellom himmel og jord. Jeg så på utskjæringene. Der så jeg Samson, en gammeltestamentlig kjempe. Han bærer ordet på sine skuldrer. Og mellom beina har han en løve.

Samson, med etternavnet Avsenius, kommer inn i Fløgstads roman i sin nediste fiskekutter «lik eit 48 fots isfjell», og med ei kveite på et kvart tonn i vinsjen. Når han endelig kommer i land, tar han livet av en kvinne ved å gi henne en overdose sæd. Alt han gjør er stort: Han spiser så mye at han ved en feiltakelse kaster opp hjertet sitt i en rød plastbøtte. «Frå då av hadde Samson Avsenius verken kvinne eller hjarta.» Sånn kan det gå.

«Kron og mynt» er et storverk både i format (522 sider), innsats (ti år) og spenn (fra 1660 til 1997, fra nordnorsk kyst til sørafrikansk urskog). Samson Avsenius får følge av en lang rekke burleske personligheter, og Kjartan Fløgstad ville ikke være Kjartan Fløgstad hvis det uten videre var mulig å gjøre rede for hva boka handler om. Helt enkelt er det ikke å si hvem som har skrevet den heller. På tittelbladet står det to navn. Det andre er: Aa. Aavath.

- Stemmen kom snikende innpå meg bakfra. Dette hadde jeg ingen styring på. Det viste seg at jeg måtte fortelle denne historien i dialog med en annen stemme.

- Aa. - er det «author anonymous», en ukjent, fiktiv medforfatter?

- Det er det siste mennesket, i hvert fall i telefonkatalogen. Mens Fløgstad er en vanlig mann, midt inne i alfabetet. Det er godt å ha noen å skylde på.

- Det siste mennesket - er det apokalyptisk ment?

- På slutten av et hundreår melder det seg apokalyptiske forestillinger. Mens jeg satt og skrev, sto kometen Hale-Bopp over mønet på nabohuset. Siden 1600-tallet spiller en viktig rolle i dette verket, og det var et svært kometplaget hundreår, trakk jeg noen linjer. Dengang var folk redde for at en komet skulle slå ned og forandre verden. Tittelen på boka spiller jo på tilfeldighet.

Det er en hovedpåstand i boka at hvis vi holder fram kunstverk fra 1600-tallet, så kan vi se et skifte i dem som vi også ser noe av i dag.

- Hvordan arter det seg?

- I boka gir jeg en realistisk beskrivelse av flommen på Østlandet i 1995, sett gjennom en figur som heter Gro Ruud og er ungdomspolitiker. Denne beskrivelsen ser jeg som en stor metafor - flommen stiger, ikke bare over det gerhardsenske bakkelandskap, men over hele det politiske landskap. Det politiske landskapet som industrisamfunnet skapte, gjelder ikke lenger. Det vises gjennom Gro Ruuds historie, som jeg har beflittet meg på å beskrive med sympati.

- En ung, kvinnelig politiker som starter i AUF, reiser rundt i Europa, går inn i Ja-bevegelsen og vil ha eget talkshow på TV. Det lyder kjent?

- Dette er ingen nøkkelroman. Men det er vanskelig å si hva som filtreres gjennom det underbevisste.

- Arbeider du i spennet mellom det intellektuelt kontrollerte og det å gi deg hen?

- Jeg tror ikke du skal overvurdere det intellektuelt kontrollerte. Særlig ikke med en så stor tekst. Det er et stort hav å svømme i.

- I et essay fra 1994 skriver du at en forfatter alltid må uttrykke seg på høy- eller lavspråk, aldri i maktens mellomspråk?

- Det er en slags programerklæring som jeg har prøvd å leve opp til. Jeg er ute etter avstand til det språket som omgir oss til daglig. I en roman som denne er det spenninger mellom det høye og det lave. Mellom kirkeinventaret på den ene siden, kjønnsliv og det underjordiske på den andre.

- Mellom ånd og materie?

- Jeg bruker ikke ordet «ånd». Jeg synes det er et dekknavn for jordiske betraktninger, drifter og lyster, som enkelte bruker for å gi sine interesser et allment poeng.

- Flere ord du ikke bruker?

- Ja, jeg har lovt at jeg ikke skal bruke «magisk realisme» mer. Det er så utslitt. Dette er ikke magisk realisme. Jeg kaller det heller en karnevalisk skrivemåte. For å kunne beskrive et lite industrisamfunn i Norge må du se på det som en fantastisk tekst. Det er umulig innenfor tradisjonell realisme.

- Er det vanskelig for en forfatter å være så flink med ord som du er?

- Nei. Jeg har øvd og øvd meg på å skrive dårlig. Det er altfor lett å skrive godt.

- Det vil du jeg skal tro?

- I det legger jeg at å skrive godt er å skrive i norsk mellomstil. Jeg prøver å bryte alle språkvettregler.

- Å være forfatter er vel å kommunisere?

- Ja, men det skal være på mine premisser. Jeg skal lage en fiksjon som ikke ville vært, hvis den ikke var laget av meg. Også ved å påstå sammenhenger mellom elementer som ikke hører opplagt sammen.

- Du er en ordspillets mester. Lar du ordene ta deg?

- Det er enkle gleder, som jeg kanskje gir etter for litt for ofte. Men noe vil jeg bevilge meg. Kanskje gleder det noen andre også.

- Krever du mye av leseren?

- Jeg har hatt ord på meg for å skrive tungt og vanskelig. Men en roman skal ha ambisjoner. Den skal stå i livets strid, være utfordrende og ikke ha sitt på det tørre.

- Ble «Kron og mynt» for kraftig kost for Bokklubben Nye Bøker?

- Det har jeg ikke lyst til å kommentere. De setter opp sitt repertoar, og slik må det være.

- Har du noe forhold til leseren?

- Jeg har det nok, men prøver å skyve det fra meg. Det er jo døden, kunstnerisk sett. Woody Allen har sagt at hvis du lever opp til publikums forventning fullt ut, er du ikke ordentlig kunstner, sier Kjartan Fløgstad, og legger til:

- Der har nok jeg vært mye mer vellykka enn Woody Allen.

TIDSSKIFTE: Kjartan Fløgstad nærmer seg tusenårsskiftet fra et nytt litterært ståsted.