Flommen

Les utdrag fra Jonny Halbergs nye roman, «Flommen».

Han hadde ikke plaga oss på flere uker, hverken over telefon eller med å møte opp, men den niog-tjuende mai tok det slutt: Da kom han kjørende opp-over dalen i tjenestebilen sin. Jeg så at han bremsa opp etter Brekke, svingte over veien og trilla ut på brua, var innom Tråsethen og humpa videre bort kjerreveien. Inne på gården steig han ut av bilen, kikka seg rundt et øyeblikk, strena bort til huset og gikk rett inn, som om han var en av familien. Jeg visste ikke hva han ville, men det handla om meg, det gjorde det alltid. Kunne ikke den klengete drittstøvelen ligge unna i mer enn to uker om gangen? Jeg gikk inn på Statoil. Nils Ole sto bak disken. Med en gang han så meg senka han kurven med pommes frites ned i frityren, og la på en cheeseburger. Han lagde gode burgere, Nils Ole. Han påsto at han lagde samma Statoil-burgeren som resten av landet, men jeg mistenkte han for å mekke dem sjøl. Han nikka mot papirposen som jeg hadde lagt på disken. "Hva er det der?" sa han.

"Landkylling fra Provence," sa jeg.

"Det får du dem aldri til å spise," sa han.

Jeg så på kurven med pommes frites. Det så lekkert ut. Magan min romla høyt. Jeg hadde tenkt på mat siden jeg satte meg på bussen i Melhus. Nils Ole lagde burgeren og løfta kurven ut av frityren og serverte på tallerken. Jeg gikk ut og satte meg ved bordet og åt. Det regna litt. Det hadde regna i snart to og en halv uke, uten stans. Det var varmt og vindstille. Langsmed åssidene hang små tåkedotter. Jeg så utover hjemstedet mitt. Dalen var grønn og frodig, med noen få velholdte gårder. Gjennom dalføret rant Kvenna som et sølvbånd, glitrende og rolig brei. Jeg syntes om elva, den var som en slags nær slektning eller venn jeg ikke kunne tenke meg å leve uten. Jeg likte å være i båten min, ro stille av gårde, eller bare flyte med strømmen, sitte og se på den røde låven på Orkerød, eller bygningene og fjøset på Vasshaug, og var jeg ute i kveldinga, satt jeg og kikka på det glorete Statoil-skiltet oppe på Brekke. Sauene oppi lia idet sola sto opp over Hammeren. Kuene mine som gumla gras og stirra på meg med tomme sølvskjeøyne. Hvorfor skulle jeg farte rundt og oppsøke allverdens steder? Jeg ville ikke bo i noen storby. Det som gjaldt var å få ting hit. Jeg hadde ymta frampå et par ganger til Vasshaugen om at vi kunne gå sammen om noe nytt, han hadde jo både penger og utstyr og arbeidskraft, men det ville han ikke være med på; han var ikke typen som satte i gang med struts, villsvin eller franske kyllinger. Det var det jeg hadde regna med, men jeg prøvde i hvert fall. Vasshaugen var som de andre, skulle ha "Ekte norsk tomat". Det samme med "Garantert mørt"; kjøtt som garantert ikke var smitta av galskapen nede i Europa. Jeg skjønte jo at knølene satt og tviholdt på de dyrebare produktene sine. De var som meg, stirra på åskammene, dvelte litt ved husa, så utover elva og kjente seg tilfredse, glade for at det fantes, og at vi bodde midt i det. Det kom folk utenfra, og mange av dem hadde meninger om oss som hadde vokst opp og bodde her, og det var sjelden at vi svarte med noe anna enn et flir eller et innforstått blikk, men denne nikkersadelen som dukka opp ved påsketider og utpå sommeren hadde ikke peiling. De duppa innom med ski og fotoapparater og eksklusiv sprit, og prøvde å gjøre seg til venns med et par av de lokale godtfolka, og snakka om all den fine tradisjonen og ektheten her oppe. Det de ikke hadde fått med seg, var at Ola gikk i Bertoni-dress, og Kari var på kulturseminar i Berlin den ene dagen og dro til New York den neste.

Jeg så ned på Meløya. Øya var omtrent en kilometer på langs, og var for det meste dekket av gran og furuskog. Midt på øya var det en høyde, og på toppen av høyden lå det en gammal borg, som var blitt satt opp i jernalderen en gang. Seinere blei det bygd varder i høyden oppetter dalen, og hver gang vardene blussa opp, flykta folk til borgen. Da kom det røverpakk rekende. Det lå to jorder nedenfor Borgen, en høylåve ute på det ene jordet, og på nedsiden av det andre jordet lå Gjørstad. Jeg hadde et hvitmalt våningshus, et langt svart trefjøs hvor kumøkka tøyt ut på baksida, et hønsehus og et stort redskapsskjul med garasje. Slekta mi hadde bodd der siden slutten av forrige århundre. Oldefar hadde vært husmann oppe i en av de bratteste liene nord for Brekke, men en dag brøyt han opp, og skifta navn fra Dahl til Gjørstad, gikk ut på Meløya og erklærte at den var hans. Fra da av blei det ikke noe mer sommerbeite for sauer eller kyr på øya. For oldefar nekta å rikke seg, eller betale for jorda han hadde begynt å bryte opp. Jeg skulle gjerne ha møtt en sånn mann. Jeg spiste de siste pommes fritesene og tenkte at det nok ikke så særlig annerledes ut den gangen. Jordene var grønne, graset bøyde seg i brisen, og oppe ved borgen sto et av rådyrene og gressa i skaukanten. Jeg så at døra til huset gikk opp, og at Stein Ove kom ut sammen med mor. Han hadde vært der inne en halv time. Hva hadde han prata med mor om i en halv time? Han hadde det med å "stikke innom" oss og "slå av en prat", og alltid lå det noe under. Jeg så at han vinka og kjørte av gårde mot Brekkebrua. Jeg reiste meg for å kaste matrestene. Nils Ole sto på trappa, lent mot dørkarmen, med en liten kikkert i hånda. Han var notorisk nysgjerrig, og hadde alltid jaktkikkerten innafor rekkevidde.

"Hva er det du har gjort denne gangen?" sa han.

"Har ikke gjort noe," sa jeg.

"Noe må det være," sa han.

"Ikke som jeg veit om," sa jeg.

"Søttifem, med colaen," sa han.

"Du får det i morra," sa jeg.

"Søttifem, med cola, i dag. Han var i uniform. Da er det noe. Ikke lag bråk på stasjonen min," sa han, gikk inn og satte fra seg kikkerten bak disken. Jeg gikk inn og betalte, fikk vekslepenger, gikk ut igjen. Stein Ove kom kjørende inn på plassen. Han gikk ut av bilen, smekka igjen døra og kom ruslende bort. Han så ikke ut som noen landsens purk. Han hadde et fregnete, litt bleikt fjes, og tynt og rødlig hår. Jeg hadde tatt på håret hans en gang. Det var som bløtt babyhår, eller silke. Jeg lente meg mot benken.

"Hva var det du gjorde nede på gården?" sa jeg.

"Skulle snakke med deg," sa han.

"Kom med det," sa jeg.

"Det har stått noen i hagen til Terje Trøgstad og glodd inn i stua hans, to kvelder på rad. En eller annen har rissa inn galger i epletrærne. Han har blitt trua på livet over telefon. I natt forsvant settertispa hans."

"Hvem er det som gidder å glo på Terje?" sa jeg.

"Du blei sett i går kveld, av nattevakta på Bellevue," sa han.

Jeg skratta. "Hvorfor skulle jeg gjøre noe sånt?"

"Vi veit at du kommer til å ta Terje for at han klådde på Nina på Haugvollen," sa han.

"Og hvordan veit dere det?" sa jeg.

"Du har sagt det, har du ikke," sa han.

"Jeg ville ikke sagt det. Jeg ville gjort det," sa jeg, reiste meg og stilte meg foran han. "Du sa at du skulle snakke med meg. Hvorfor var du inne hos mor i en halvtime da?"

Han kikka ned. "Jeg kom med et flomvarsel også," sa han.

Jeg gikk nærmere. "Og hva mer, Stein Ove? Jeg får vite det."

"Jeg sjekket med henne om du var på Gjørstad i går kveld."

Jeg tok han i jakka, slengte han rundt og dengte han ned i benken. "Går du rundt og prøver å få mor til å tyste? Hvor krek går det an å bli?" ropte jeg og tok strupetak på han og løfta neven. Han hveste at jeg skulle slippe. Stein Ove var politimann, men det var ikke derfor jeg lot være å måke til han. Jeg hadde aldri klart det, sjøl om han hadde hengt i hælene på meg siden far strøyk med. Det var noe med stemmen hans, øynene, den magre kroppen og de bleike, fregnete nevene. Og han skulle være purk? Han var ti år eldre enn meg, men så hverken yngre eller eldre ut. Han så ut som en fyr uten alder, det er det beste jeg kan si. Så jeg slapp. Han veivet til og traff posen med landkyllingen. Den trilla av gårde og la seg til i en dam.

"Veit du hva det der er?" sa jeg og pekte. "Ser ut som en kylling," mumla han.

"En landkylling fra Provence. Veit du hva den koster?"

"Jeg gir vel faen i om kyllingen kommer fra landet eller byen," sa han.

"Jeg skal ha to hundre og femti kroner," sa jeg.

"Hvor var du i natt? Jeg har vitner," sa han.

"To hundre og femti," sa jeg og gikk mot han.

Han rygga. "Jeg prøver bare å hjelpe deg," sa han, spytta på asfalten og sprang bort til bilen, satte seg inn, slamra igjen døra. "Du får besøk i morra. Du skal ikke være for sikker på den gården din," sa han og spant av gårde. Jeg rakk å gi bakskjermen et spark, det var alt. Han svingte ut, sneia en bil som kom i motgående felt, la seg på hornet og hytta etter sjåføren.

Jeg plukka opp kyllingen og la den tilbake i posen. Nils Ole sto fremdeles på trappa. Han skulle til å si noe. "Hva er det du glor på? Jeg har betalt," sa jeg.