Flott fra Monopot

Norske rockartister har et sterkt grep om moderne lavmælt melankoli, slowrock, neopop, eller hva man skal kalle det.

Det får ikke hjelpe at svenskene kaller det «torskepop». Antakelig er fisketorget det de forbinder med Bergen, og sannsynligvis er det godt ment. Men her ligger vi faktisk i front med grupper fra hele landet - selv om Bergen er blitt selve hovedstaden for den nye bølgen.

Monopot består av bergenserne Øyvind Børnes, som synger og spiller gitar, Stein Herland på bass og Kenneth Totland på trommer. Denne plata, som er produsert av Jørgen Træen, følger opp debutalbumet «Something Is Like Nothing Was», som fortjent ble nominert til Spellemannpris i klassen for årets beste rockalbum for to år siden.

Gitar og bassklanger, forsiktig understreket av trommerytmer og en hviskende vokal, danner det faste lyspunktet i Monopots musikalske less-is-more-univers. Under disse klangene ruver en slags uhørlig vegg av lyd, et nattstille rom like nakent og endeløst som en stjernehimmel.

Låtene høres improviserte ut, men i beste betydning. En stillferdig, undrende spontanitet klirrer gjennom twangy gitartoner og dvelende bassganger. Ethvert håp om å bli ferdig med denne plata etter noen gangers høring er fåfengt; den fortsetter å gløde i rommet etter at siste tone er dødd ut. Den lengter etter gjentakelse slik et døende peisbål higer etter å bli tent på ny.