Flott om Alexandria

Snublende nær det virkelig vellykte om død, litteratur og historie.

BOK: Vidar Sundstøl lar sin nye roman begynne «I Alexandria», foran en statue av okseguden Apis, oppført engang under keiser Hadrian i det andre århundre etter Kristus. Sundstøls hovedperson har allerede oppholdt seg i byen en stund, men vender likevel stadig tilbake hit, til det gresk-romerske museet: «Skulpturen er felles fortid, den er ren fortid, i motsetning til den individuelle fortiden, der ingenting er rent og avklart.»

Dobbeltportrett

Sundstøl debuterte i fjor med kortromanen «Kommandolinjer», som fikk overveiende positiv mottagelse. Årets oppfølger viderefører debutens undergangstematikk, men er bredere anlagt enn forgjengeren: Dette dobbeltportrettet av en by og en mann som begge forfaller, er konsekvent komponert rundt motsetningen vi møtte innledningsvis, mellom Historiens store fortid og enkeltmenneskets plagsomme og partikulære erindringer. I romanteksten framstår imidlertid forholdet mellom de to motsatt av hva hovedpersonen ser for seg: Mens Sundstøls skildringer av Alexandrias mange gjenferd og levninger på overbevisende vis maner fram bildet av en fortid full av ambivalens og paradokser, altomfattende og uavsluttet, virker fortellerskikkelsens personlige historie både enkel og forutsigbar i sammenligning. Romanens søvnløse poet, som fortrenger sorgen over sin døde far med sigaretter og fantasier om kvinnelig uskyld, er rett og slett mye mer av en kollektiv sjablong enn den merkelige egyptiske byen han befinner seg i, bygd opp gjennom knappe to og et halvt tusen år med historiske konflikter og kompromisser.

Elegi

Klagesanger over fortidas tapte storhet er ikke en viktig sjanger i norsk litteratur (om vi ser bort fra enkelte av nasjonalromantikkens mer uheldige vikingidyller), men på sitt beste er det denne klassiske tradisjonen Sundstøl skriver seg inn i med «I Alexandria»: En gammeldags meditasjon over livet, kunsten og forgjengeligheten. Boka er skrevet ut fra erkjennelsen av at selv det aller største kan forvitre og bli borte, som den ptolemeiske storbyen Alexandria med sitt legendariske bibliotek og det kolossale fyrtårnet, alt bare småstein på havbunnen i dag: «Nesten ingenting blir fortalt, nesten ingenting lagres. Historien tømmes ut av øynene våre når vi dør. Husene renner ut og forsvinner for alltid. Ansikter og smil. Alt sammen renner ut av øynene når vi dør».

Zombier

Det er ikke helt risikofritt, litterært sett, med all denne elegiske patos, og i blant må en krympe seg litt som leser. Det er samtidig vanskelig ikke å la seg fascinere av Sundstøls historiske sorgarbeid og hans behandling av bylandskapet, ikke minst hans løpende dialog med den store gresk-egyptiske modernisten Konstantin Kafavis, hvis henført melankolske dikt fra Alexandrias fortid spiller en sentral rolle i boka. Når Sundstøl mot slutten klarer å skrive fram en intensitet i sin utmattede hovedperson som matcher styrken i det historiske stoffet, blir det enda tydeligere hvilken litterær kapasitet han har. I bokas siste del balanserer noe av tristessen med vridd humor, for eksempel i en drømmesekvens hvor byens gater fylles av klaprende skjeletter. Eller i bokas forsoningsscene hvor den dresskledde norske poeten stiger ned i en kloakkfylt grøft i den egyptiske trafikken, og innser at forgjengeligheten ikke er så total som han har sett for seg, at både faren og fortida skal leve videre i fortellingen - og i jordlagene som omgir kroppen hans nede i det egyptiske vannvesenets arbeidssjakt: «Det må ligge mange århundrer sammenpresset bak ryggen min. Mamelukkene regjerer mellom skulderbladene, tenker jeg. Bak korsryggen kapitulerer det bysantinske Alexandria for araberhæren. Under rumpeballene stormer en kristen mobb gjennom gatene, på vei mot Serapeion for å brenne ned hedningenes tempel. En bil suser forbi der oppe. Det var noe betryggende ved å sitter her.»