Flott spill – skjødesløs innpakning

Andsnes opp mot sitt beste.

CD: Innspillingene av Mozarts Klaverkonserter med Det Norske Kammerorkester på EMI har vært Leif Ove Andsnes’ store platemarkedssuksess de siste åra. Han holder fanen høyt på den foreløpig siste innspillingen også, av Klaverkonsertene nr. 17 og 19.

Det gjør til gjengjeld ikke EMI. For på denne utgivelsen er det mye å trekke for i lydproduksjonen. Det har vært anledninger tidligere også på EMI, der lydbildet ikke har vært tilfredsstillende.

Bokslyd

Men når Andsnes og Kammerorkestret drar i gang i nr. 17, som åpner cd-en, er det med en bokslyd som skjemmer. Orkestret låter som om de sitter inne i en kasse og kvaliteten i klaverklangen lider også sterkt. I så delikat musikk som Mozarts blir det mer en skjønnhetsflekker.

Ikke skjønner jeg hvorfor det går så galt, heller. Innspillingen er gjort på velkjent sted, Jar kirke, solide John Fraser er produsent og han har en så kresen lydingeniør som Arne Akselberg med på laget.

Men hva som kommer ut av høyttaleren matcher overhodet ikke nivået hos musikerne, som er fremragende. Forstå det den som kan. Men det er ubegripelig at EMI ikke legger mer omhu i det klanglige resultatet.

I utgivelsens andre klaverkonsert, nr. 20, låter det noen hakk bedre. Slik får vi nærkontakt med Mozart i sitt beste operahumør, og med Andsnes som spiller opp like fulltonende som noen operadiva.

Tolkningen i denne klaverkonserten byr rett og slett på Andsnes opp mot sitt aller beste. Han er stringent som alltid, og anslaget er så finstilt og nyansert som noen kunne ønske seg. Men det er den sjenerøse og utadvendte gesten i foredraget som gjør spillet helt uimotståelig, og liksom får musikken til å storme deg i møte.

Velpleid

Her hører vi virkelig hvordan Mozart skapte klaverkonserten på ny da han kom til Wien på 1780-tallet, og hvordan det geniale hos operakomponisten Mozart får ham til å ta ut helt nye dimensjoner i instrumentalmusikken. Kammerorkestret låter formelig som et kor – av instrumenter.

Klaverkonsert nr. 17 var verket som Leif Ove Andsnes debuterte hos Wienerfilharmonikerne med under Nikolaus Harnoncourt på selve jubileumskonserten i Salzburg tidlig i 2006. Etter det har han pleid verket godt og omhyggelig, fram til lydfestingen for snart et år siden.

Det hører vi. Igjen er anslaget mer finstilt enn hos de fleste, slik at fargeleggingen og skyggeleggingen blir en viktig del av verket. Men Andsnes dveler ikke unødig, selv om han når bunnen i hver tone. Det gir tolkningen en spenst som forløser. Om bare innpakningen fra EMIs side hadde vært mindre skjødesløs!