Flott svalestup

Bevegende helveteskildring fra Talibans Kabul.

BOK: «Likte du Drageløperen vil du elske denne.» Slik reklamerer Bokklubben for romanen «Svalene i Kabul». Kabul er hett stoff. Bestselgerne florerer fra byen som rommer den vestlige verdens mest ekstreme konflikter de siste tiår.

Nå tilhører ikke jeg dem som synes «Drageløperen» er stor litteratur. Men den har bestselgerstoff i seg; en god story og personer grensende til klisjeer. Mens «Svalene i Kabul» gir et mindre klisjèfylt innblikk i Kabul, og har et langt mer særegent språk. Men muligens uten samme fengslende plott.

Tel-Aviv og Bagdad

Forfatteren selv er muslim født i Algerie. Han har tidligere blant annet skrevet om en selvmordsbomber i Tel-Aviv, som han i en senere utgave endret til Bagdad.

Han er med andre ord en forfatter som er der det skjer. Av politiske grunner tok han i bruk pseudonymet Yasmina Khadra, satt sammen av konas to fornavn.

Vi er i et ikke nærmere tidfestet talibansk Kabul. Fengselsbetjenten Atiq kjemper seg gjennom Kabuls kaotiske gater, og pisker dem som står i veien for ham; tiggere, gråtende unger, eks-soldater uten ben, og «noen spøkelsesaktige kvinner, umyndiggjort i de skitne burkaene sine».

Atiq kommer fram til den nedlagte helsestasjonen som nå er fengsel. Han har dårlig tid. Bøddelen venter for å hente en kvinne som skal steines til døde for å ha bedrevet hor. Hun føres til retterstedet, graves halvveis ned i et hull, og en rasende menneskemengde starter nådeløst steiningen: «Med vrengte øyne og siklende munn - overbevist om at de blir kvitt egne demoner takket være denne hunndjevelen.»

Ruiner

I denne scenen ligger bokas sentrale tematikk. Hva skjer med mennesker som har gjennomgått så mye som Kabuls befolkning de siste tiårene? Sterkest inntrykk gjør Mohsen. Tilfeldigvis havner han midt i mobbmengden. Han griper selv en stein, kaster, og ser til sin glede at han treffer kvinnens hode.

Hendelsen ryster ham selv, og enda mer hans nydelige kone Zunaira. Engang et vakkert studentpar tilhørende Kabuls øvre middelklasse. Opplyste muslimer, «gudfryktig uten å overdrive». Nå bor de i ruinene av det som engang var hans barndomshjem. Alt inventar er solgt, de knuste rutene er erstattet av stoffer fordi de ikke har råd til nye.

Bønn og kuleregn

Ekteparene Mohsen og Atiq blir bilder på hva Kabuls skjebne har gjort med folket der. Et surrealistisk helvete på jord, der Mohsen og kona ikke kan gå ut, uten at han tvinges inn nærmeste moskè. Mens hun må vente utenfor, skjult under burkaen i stekende sol.

Atiq og kona har det enda vanskeligere. Hun er døende, men får ikke hjelp. Hans venner forakter ham for at han ikke bare kvitter seg med henne og finner en ny. For kvinner er ingenting verd.

Billedlig språk

«Det er som om alt er forkullet, fossilisert og tilintetgjort av en usigelig forbannelse,» skriver Khadra i åpningskapitlet. Han skriver i et så tett billedlig språk at oversetteren må ha hatt en vanskelig jobb. Men det fenger også på norsk. Khadras styrke ligger i en særegen visuell skildring av omgivelsene og enkeltmennesket:

Menneskenes bønn som smuldrer opp i kuleregnet, tiggerens klaging som kråkeskrik. Et Kabul der alt har brutt sammen og seddelbunker blir solgt til høystbydende, mens nyhetene fra fronten kun fungerer som bakgrunnsmusikk.

«Svalene i Kabul» er en mørk og forstemmende roman. En roman der det menneskelige er i ferd med å bli tilintetgjort. Men det finnes håp. Atiq opplever en slags omvendelse i form av kjærligheten. Like håpløst som alt annet, men den viser en desperat menneskelighet og heroisme.

Dette kunne blitt et sentimentalt kjærlighetsdrama. Men Khadra er en så elegant stilist og sober forteller at han unngår det.