Anmeldelse: Silje Bekeng-Flemmen - «Velkommen til dyrehagen»

Flotte formuleringer, lite framdrift

Småbarnslivet er krevende, og det er like krevende å få godt romanstoff ut av det.

ROMANDEBUTANT: Silje Bekeng-Flemmen er journalist og redaksjonssekretær i Bokmagasinet Klassekampen. Foto: Julie Pike
ROMANDEBUTANT: Silje Bekeng-Flemmen er journalist og redaksjonssekretær i Bokmagasinet Klassekampen. Foto: Julie PikeVis mer

«Jeg ante ikke i hvor stor grad et barn handler om tid. Å trå ut av tida, å aldri ha nok av den.»

Lisa er midt i trettiårene, har mannen Eike og to små barn. Sett utenifra lever hun det perfekte familieliv, men selv må hun både venne seg til morsrollen, og til å ha mistet kontakten med sin frivillig barnløse bestevenninne, Ida.

«Velkommen til dyrehagen»

Silje Bekeng-Flemmen

4 1 6
«Flotte formuleringer, men lite framdrift»
Se alle anmeldelser

Mange metaforer

«Jeg hadde aldri før ønska meg alt det her. En familie. Noen å miste, noen å være umistelig for. Da jeg plutselig, av grunner jeg ikke kunne forstå, ønska meg det likevel, kjentes det som å bli utsatt for en ulykke, som å få en skade det ikke finnes noen støttegruppe for.»

«Velkommen til dyrehagen» er fragmentarisk oppbygget med mange korte avsnitt der alt fra naive spørsmål fra barna til sitater fra Simone de Beauvoir får plass.

Silje Bekeng-Flemmen er en erfaren journalist og det merkes godt på språket.

Hun manøvrer seg lett og smidig rundt i metaforenes rike: «Vi er en strikkegenser som klør» fastslår hun om seg selv og den tidligere bestevenninna, et annet sted skriver hun at «vi snakker om søvn som om det var en utdødd religion».

Barnebøker

Bøker om det å få, eller ikke få, barn er i vinden om dagen. En årsak er nok at mange venter til 30-årene med å få barn, og dermed har de tenkt og overveid valget mye lenger. Monica Isakstuen er en av dem som har skrevet gripende, og medrivende, om hvor krevende det er å bli mor. Marie Aubert har nå i juli tematisert smerten ved ikke å kunne få barn i sin «Voksne mennesker».

Bekeng-Flemmen plasserer seg klart inn i dette landskapet med sin debut. Hun berører mange viktige og følsomme temaer. Likevel begynner historien ganske snart å trå vannet, hvor er motoren som skal sette ting i gang, og aller helst sette noe på spill? I stedet kommer ammetåka sigende også mot leseren der man blir tatt med på babysang og våkenetter.

Lite på spill

En klar årsak til at romanen blir stillestående er at hovedpersonen i så sterk grad tenker tilbake på tidligere opplevelser. En løsning ville ha vært å dramatisere flere av disse partiene. I stedet sitter vi hele veien trygt sammen med fortelleren og vet hvordan alt har gått.

Tidligere nevnte Isakstuen er nådeløs i sin beskrivelse av mødre mens Auberts hovedperson blir infam av sjalusi. Lisa forblir derimot vag og utvikler seg lite underveis. Å skrive en roman er krevende håndverk, for de færreste sitter det som støpt på første forsøk, men Bekeng-Flemmen viser at hun har verktøykassa full av gode språklige hjelpemidler og at hun derfor er en å følge med på videre.