SUNSHINE SUPERMAN: Donovan hentet fram gitaren på Bylarm lørdag kveld. Han sa at han gjerne kommer tilbake for eksempel i januar neste år og holder konsert i Oslo. Foto: Fredrik Wandrup / Dagbladet
SUNSHINE SUPERMAN: Donovan hentet fram gitaren på Bylarm lørdag kveld. Han sa at han gjerne kommer tilbake for eksempel i januar neste år og holder konsert i Oslo. Foto: Fredrik Wandrup / DagbladetVis mer

Flower power-ikonet Donovan fyller 70 og gir ikke opp håpet for framtida

Arven fra den store bohemtradisjonen.

Kommentar

Der kommer sannelig Donovan. De svarte, lange krøllene har et strøk av hvitt der de henger over den brede panna. Midt i det grovmeislede ansiktet, som kan synes å være en aning for stort til den smale, kortvokste kroppen, lyser to vidåpne, digre glugger. Et bredt smil. Vennligheten selv.

Dagbladet har fått møte rock'n roll-ikonet ansikt til ansikt, før han skal opptre med et sceneintervju på Bylarm i Oslo.

Donovan Philip Leitch har mye å feire for tida. I mai fyller han 70, og inn i 2016 fortsetter han å markere at det i fjor var 50 år siden han debuterte som plateartist.

På 1960-tallet var den skotske sangeren selve symbolet på flower power-bevegelsen i England, både med sine finstemte, lyriske tekster og med musikk som ble gnistrende originale eksempler på psykedelisk rock, en enestående sjangerblanding av akustiske og elektriske elementer.

«Jeg ville bli en poet for min generasjon,» forteller han. «Faren min var politisk radikal og elsket poesi. Han leste Robert Burns så det gnistret. Begge bestemødrene mine var irske. De fortalte eventyr fra den magiske, gæliske tradisjonen. Jeg var også påvirket av beatpoetene, Allen Ginsberg, Jack Kerouac, Michael McLure. Det jeg gjorde, samtidig med Beatles og de andre, var å bringe poesien tilbake til scenen og få den ut i folkedypet.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Donovan føler seg som del av den store bohemtradisjonen, som startet i Paris på 1850-tallet. Han og kameraten Gypsy Dave, seinere billedhoggeren Gyp Mills, stakk hjemmefra på haiketur to somre på rad da de var 16—17 år gamle og forsøkte å finne ut hvorfor kloden var av ledd, hvorfor menneskene hadde skapt to verdenskriger, én depresjon, atombomben og dessuten gått inn for å ødelegge naturen? De bestemte seg for at samfunnet var sykt, og det ville de gjøre noe med.

Vi forsøker å antyde at det ikke er blitt så mye bedre, men Donovan er ikke enig. «Før min generasjon dukket opp, gikk det ikke an å snakke om disse tingene offentlig. Siden den gang er det oppstått en løpende debatt.»

Donovan er optimist, og en tålmodig utgave av arten. «Det er bare gått 50 år,» sier han. «Det er ikke noe. Hvis kloden skal reddes, må vi regne med at det tar litt tid.»

Hva husker Donovan av oppholdet i India hos yogien Maharishi Mahesh Yogi i 1968, sammen med blant andre Beatles? Spørsmålet utløser en langvarig utlegning om jakten på de dypere lag av bevisstheten, den såkalt fjerde dimensjon hinsides de tre første, søvn, drøm og våkenhet: Den transcendentale superbevissthet.

«Mange forsøkte å nå den med LSD eller sopper,» forklarer han. «Men det gikk ofte galt, fordi det ikke fantes noen guide der inne i rusen som kunne veilede dem.»
 
Donovan mediterer hver dag og mener den fjerde dimensjonen er løsningen på klodens elendighet. Den burde vært et skolefag. Dette gjentar han på Bylarm. Samtidig forteller han historier fra rock?n roll-livet, den gangen han var den yngre broren til Beatles, Dylan, Stones og Animals, da Jimi Hendrix kom til England og blåste alle de lokale gitargeniene (Clapton, Page, Beck) av banen, eller hvordan Donovan med «Mellow Yellow» lurte folk til å tro at man kunne få rus av å røyke tørket bananskall.

Hva med musikk? «Stillheten,» sier han. «Stillheten mellom tonene er ofte viktigere enn tonene selv.»