Fløyelsbossa!

Bølgende bossa fra flott stemme.

Jacky Terrasson Kraftfullt solopiano, mest på godt.

Sharp Nine Fine låter og swingende storbandsus.

Paul Motian Trio 2000 + Two Terning3 «Live at the Village Vanguard, vol. I» (Winter & Winter/Musikklosen) Intense og slitsomme abstraksjoner.

CD: São Paulo-fødte, USA-bosatte Luciana Souza er en av de fineste yngre sangerne i amerikansk jazz. Fløyelsstemme, foredrag med innlevelse og fjellstø omgang med intervallene er i ferd med å gjøre karrieren hennes vertikal, og med «The New Bossa Nova» føyer hun jazz, bossa og singer/songwriterlåter sammen i en myk, vakkert og bølgende vev.

Med jazzrever som saksofonist Chris Potter, bassist Scott Colley og trommeslager Antonio Sanchez i et band der også gitaristen Romero Lubambo og pianisten Edward Simon gjør en nydelig jobb, åpner Souza med Joni

Mitchells «Down To You», duetterer med James Taylor i hans «Never Die Young» og fortsetter med mindre kjente sanger av bl a Randy Newman, Leonard Cohen, Sting og Steely Dan før hun slutter like kresent med «God Only Knows» og Tom Jobims «Waters of March». Larry Klein (Souzas ektemann, Joni Mitchells eks) har produsert med sikker sans for den vakre stemmens plass i et nyanserikt lydbilde, og spør du meg, er denne plata like viktig som ved og varmesalve nå med vinteren for døra.

FRANSK/AMERIKANSKE Jacky Terrasson (40) har flere gode album bak seg, og når han velger solopiano som format for sitt nyeste, kan han gjøre det i trygg forvissning om at han er utfordringen voksen. På «Mirror» demonstrerer han følsom innlevelse, svær teknikk og dyptpløyende improvisasjonsglede i egne låter pluss lånegods som

«Caravan», «Just A Gigolo», «America The Beautiful» og «Cherokee», men viljen til å gjøre andres låter til sine egne gir seg også noen mindre vellykkede utslag. Hardest går det ut over Carole Kings «You’ve Got a Friend», som blir en ubekvem, reharmonisert skygge av originalen, tappet for den inderligheten den enkle melodien krever.

GITARISTEN Staffan William-Olssons nonett Sharp Nine platedebuterte med «No: network» i 2004, og følger nå opp med «Sudoku», ni av hans egne komposisjoner pluss standarden «After You’ve Gone». Bandet teller toppsolister som Knut Riisnæs, Frode Nymo og Øyvind Brække, skaper storbandklang med sting og sus og låter ubeskjemmet amerikansk etterkrigstid i kapellmesterens effektive og stilsikre arrangementer. Nybrotts- og utviklingsarbeid er det knapt, men som jazzlytter skal du være bra fortidshatende for ikke å kjenne noen stikk av fryd over så proff, presis og vital omgang med en viktig del av jazztradisjonen, både i soli og ensembleutfoldelse.

PLATENE kommer tett fra trommeveteranen Paul

Motians ulike besetninger for tida. Sist ut er et klubbopptak fra New Yorks Village Vanguard der Motians faste triopartnere, tenorsaksofonisten Chris Potter og bassisten Larry Grenadier er supplert med pianisten Masabumi Kikuchi og altsaksofonisten Greg Osby. Fire Motian-låter og Tadd Damerons «If You Could See Me Now» utgjør repertoaret på ei plate der musikken i lange perioder består av den ene saksofonsoloen mer intens og utilgjengelig enn den andre. Det hele virker mer ufokusert enn egentlig fritt, og med pianistens (?) grynt à la Keith Jarrett som «bonus», blir lytteopplevelsen nokså utmattende.