SATIRE OG DRAMA: Toni Servillo vrir sjarmbryteren hardt rundt i «Leve friheten», i dobbeltrollen som den utslitte politikeren og den uforutsigbare og medisinerte tvillingbroren som utgir seg for å være den andre.
SATIRE OG DRAMA: Toni Servillo vrir sjarmbryteren hardt rundt i «Leve friheten», i dobbeltrollen som den utslitte politikeren og den uforutsigbare og medisinerte tvillingbroren som utgir seg for å være den andre.Vis mer

Flukten fra kravene

«Leve friheten» er deilig forståelsesfull overfor sine flyktende hovedpersoner.

FILM: Egentlig er det største mysteriet at voksne menn og kvinner til stadighet begir seg inn i det virrvarret som er italiensk politikk, og at ikke flere gjør som Enrique Oliveri (Toni Servillo), lederen for et opposisjonsparti han har brakt til randen av utslettelse. Grepet av tungsinn og utmattet av alle kravene flykter Oliveri til den gifte gamlekjæresten (Valeria Bruni Tedeschi) i Paris uten å si fra til noen.

Hans like utmattede nestkommanderende (Valerio Mastandrea) må improvisere, og spar opp Oliveris ukjente tvillingbror (Servillo igjen), en filosofiprofessor med et eklektisk sykdomsbilde som rommer innleggelse på mentalsykehus og stort inntak av sirkusfargede piller, og utgi ham for å være kopien. Resultatet er snarere ny klarhet enn kaos.

Sjarmerende Servillo
«Leve friheten» er en snill, småmelankolsk og litt uforløst dramakomedie som, ikke ulikt landet den foregår i, kunne trengt noen til å skjære gjennom og peke ut en retning. Det som først tegner til å bli en ganske ordinær satire, ender som en liten, billedrik meditasjon over hvorfor man velger som man gjør, særlig den som har én å sammenligne seg direkte med. Servillo, som nylig betok et stort publikum med sin velkledde Weltschmerz i «Den store skjønnheten», mobiliserer sin betydelige sjarme, særlig i tvillingrollen, og peker lett mot en måte å leve og styre på som er mer åpen, avslappet og spontan.

Anemonetråder
I Paris nøster Enrique opp sin gamle kjærlighetshistorie, og spørsmålene om hvem som følte hva den gang, og hvem som føler hva nå, gis antydede og nennsomme svar. Han spør seg om når han skal stå for noe, og ta konsekvensen av det. Dialogene mellom den politiske flyktningen, gamlekjæresten, hennes fremmelige lille datter og hennes mann, som forstår mer enn han gir uttrykk for, har mange, skimrende lag. «Leve friheten» er laget av forståelsesfulle folk.

Fortellingen plasker imidlertid nedi klisjedammene et par ganger underveis, og de forskjellige anemonetrådene i plottet ville fortjent å bli avrundet på en mer håndgripelig og gjennomtenkt måte. Det er mye som blir liggende i luften, som riktignok er varm og god å filmpuste i.