Flukten fra Norge

Norske jøders skjebne under krigen er kjent. Men hva med dem som kom som flyktninger fra naziregimet?

Krig framkaller både det beste og det verste ved menneskene. I vinter har en stor del av oss kunnet se den dramatiserte beretningen om Max Manus og hans motstandskjempende venner fra andre verdenskrig. Historien handler om heltemot og ungdommelig eventyrlyst – og en enestående vilje til å lykkes. Slik kunne han og de andre oppnå nær sagt det umulige.

Forleden så jeg en ny film om de samme menneskelige kvaliteter under samme omstendigheter. Den handler om en tysk-jødisk familie som greide å flykte fra okkupasjonsmakten og de norske medløperne.

Familien Levys historie er en dramatisk beretning om en liten flik av den norske okkupasjonshistorien. Den dreier seg dessuten om en underbelyst side av jødenes skjebne under krigen, nemlig de jødene som kom til landet helt i slutten av 1930-tallet og som egentlig hadde Norge som transittland for sin videre ferd til USA. De ble fanget her 9. april 1940 og fikk samme behandling i 1942 som de jødene som var kommet til landet et par generasjoner tidligere. Den er derfor verd å se og bør vises av NRK TV eller TV 2, eller bli vist for skoleungdom og andre med interesse for okkupasjonshistorien.

Filmen, som er laget av det svenske Falkfilm, er beretningen om familien Levy og to unge sønner, Kurt og Hans, som greide å organisere familiens flukt fra fengselet på Bredtvedt der de var plassert før de skulle sendes med dampskipet Donau til gasskamrene i Auschwitz. Ved hjelp av utrolig dristighet, en god porsjon eventyrlyst og betydelig flaks kom de seg unna piggtråd, vakter og angivere. De ble innhentet flere ganger, men med slue manøvrer kom de seg løs og kunne gjennomføre flukten – godt hjulpet av gode nordmenn. De 20 år gamle guttene viste en overlevelsesvilje som står i kontrast til den alminnelige oppfatning om at jødene gikk med dukket nakke inn i gasskamrene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Historien om familien Levys redning er et godt supplement til det vi ellers kjenner om norske jøders skjebne under den tyske okkupasjonen. Etter krigen kom beretningene fra enkeltindivider som overlevde, slike som Savosnick, Sachnowitz, Feinberg og Paltiel. De tilhørte den gruppe jøder som kom til Norge før og rundt 1900. De var norsk statsborgere og vel integrert i det norske samfunn.

Men det finnes en gruppe jøder på i alt 500 som kom til Norge som følge av forfølgelsene etter nazistenes maktovertakelse. De kom fra Tyskland, Tsjekkoslovakia og Østerrike. De fikk asyl i Norge da våre myndigheter endelig begynte å lempe på visumreglene i 1938. De var ikke norske statsborgere, men flyktninger. Jan Erik Vold har skildret en slik skjebne som ikke ble reddet, i Ruth Maiers dagbok. Vi kjenner også i noen grad historien om barna, bl.a. Berthold Grünfeldt, på det jødiske barnehjemmet i Oslo som ble reddet av norske motstandsfolk. Vi kjenner også Leo Eitingers beretninger.

Filmen om familien Levys redning er et opplysende stykke om menneskelig styrke i en håpløs situasjon, og en liten brikke i den helhet som etter hvert begynner å avtegne seg som ikke bare jødenes historie i Norge, men norsk historie overhodet.