Flukten til livet

I siste bilde i Berit Nesheims nye film ser vi hovedpersonen Maria komme mot oss i sakte kino: Ansiktet uttrykker en blanding av mot og glede, med et lite tillegg av noe fandenivoldsk.

I sum kan vi si at filmen «Søndagsengler» handler om veien fram til dette ansiktsuttrykket. Nesheim og Lasse Glomms manus bygger på Reidun Nortvedts roman «Søndag» (1992), et voldsomt, selvbiografisk farget oppgjør med et sørlandsk-pietistisk miljø.

Lukket menighet

Filmen forteller om et kapittel i en ung jentes utvikling, knyttet til en beskrivelse av religionen som mentalitet og maktmiddel, dens forkrøplende evne. Det er mange i dette land som har vokst opp under krysspresset fra en lukket menighets spesielle krav og en mangeartet verden utenfor.

Vi som ble lykkelig skånet for kristendomsvarianter som dem filmen beskriver, kan med fordel bytte ut en eventuell arroganse med større ydmykhet overfor den erfaringsverden de som har levd i den, bærer med seg.

Livets milepæl

Filmens tidsramme er årene rundt 1960, påpasselig markert blant annet med samtidig popmusikk. Derimot er den ikke markant stedfestet, det hele foregår på et norsk tettsted. Den 14-årige prestedatteren Maria, den eldste av tre søsken, er også den som har mest av trass og liv, av sprang i seg. Samtidig som hun fysisk og psykisk står ved første store milepæl i livet. Det topper seg da hun meddeler sin far, presten, at hun ikke vil konfirmere seg. Det huer selvsagt den dystre forvalter av kjærlighetsbudskapet dårlig.

Knugende prest

Han spilles med tilkjempet, knugende autoritet av Bjørn Sundquist, og ettersom denne skuespilleren nesten konsekvent bruker sin dialekt i film, er det ikke så urimelig å anta at denne prestemannen, i tillegg til sin teologiske ballast fra Ole Hallesbys menighetsfakultet, bærer med seg impulser fra nordnorsk læstadianisme.

Det er i de tette konfrontasjonene mellom far og datter og i Marias samvær med den livsstekkede menighetsarbeideren fru Tunheim, framstilt med en stille styrke av Hildegunn Riise, at filmen lever sitt sterkeste liv.

Nese for talent

Da brenner det, da stiger temperaturen. Men jeg hadde gjerne sett rollen som prestefruen (Sylvia Salvesen) bedre utbygget, hennes passive fjernhet overfor barna og Maria i sær, kan vel ikke bare skyldes svekket helse?

Regissørens nese for nye talenter fornekter seg ikke. Som i «Frida»-filmene for TV og kino og «Høyere enn himmelen», har hun funnet en ung skuespiller som virkelig kan bære en hovedrolle, kan hende den mest krevende Nesheim hitil har arbeidet med, fordi denne filmen har en mørkere grunntone enn de tidligere. Marie Theisen illuderer ganske overbevisende i oppgaven. Som sine forgjengere har hun utstråling og andre gode gaver og tåler å ha et kamera på seg.