Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Flukten til sentrum

Med Frp i regjering har det skjedd et taktskifte i norsk flyktningpolitikk. Den er blitt mer liberal, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

Det er ikke Frp's skyld. Det gjorde nestleder Per Sandberg tindrende klart i NRKs «Politisk kvarter» onsdag morgen, bare timer før vedtaket i Stortinget ble kjent. Han tenkte høyt om både kabinettsspørsmål og dissens hvis partiets landsstyremøte i oktober ikke kunne leve med vedtaket. Bortsett fra at Frp verken kan stille kabinettsspørsmål eller ta dissens på et stortingsvedtak, var budskapet at Frp ikke sitter i regjering for enhver pris.

Kabinettsspørsmålet var i praksis rettet til partileder Siv Jensen, som ikke har noen planer om å forlate regjeringen. Heller ikke stortingsgruppa. Men det er en smertegrense for både tillitsvalgte og velgere, minnet Sandberg igjen om. Det er stadig hans jobb. At den går ett sted i innvandringspolitikken er innlysende.
Likevel er det et faktum at de blåblå nå forvalter en mer liberal flyktning- og asylpolitikk enn de rødgrønne. Det skyldes naturligvis en helt ekstraordinær flyktningsituasjon, som har fått restriktive Ap på glid og dermed skiftet flertallet i Stortinget, men også regjeringens samarbeid med Venstre og KrF.

Noen var skuffet over vedtaket. Det ble til slutt enighet om å ta imot 8000 over tre år i stedet for 10000 over to år, som det faktisk var stortingsflertall for. SV trakk seg derfor fra forhandlingene i siste runde. Partiet har visst forlatt kompromissviljen i regjeringskontorene og gått tilbake til plenen, i motsetning til partiets utfordrer Miljøpartiet de grønne som mente det beste ikke måtte bli det godes fiende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg mener antallet var overraskende høyt. Tallet 10000 var ment som et mål å strekke seg etter, men både Ap-leder Jonas Gahr Støre og Venstre-leder Trine Skei Grande signaliserte tidlig at de ville jenke seg, hvis bare resultatet var betydelig høyere enn dagens nivå. Det var helt nødvendig for flertallet i Stortinget å få med seg Høyre, hvis det skulle være realisme i gjennomføringen. Nå har statsministeren og regjeringens største parti stilt seg bak vedtaket og er forpliktet politisk.

Høyre på sin side mente det var riktig å ha «en hånd på rattet», selv om partiet i utgangspunktet ønsket å konsentrere innsatsen om nærområdene. Slik må det være i et spørsmål som krever betydelige ressurser og harde økonomiske prioriteringer.

Paradoksalt nok er det fire Frp-statsråder som får hovedansvaret for å iverksette vedtaket partiet er så dypt uenig i at nestlederen frykter for skilsmisse.

Finansminister Siv Jensen må finne pengene, justisminister Anders Anundsen må klarere hvem som skal hentes til landet, inkluderingsminister Solveig Horne skal bosette og integrere og arbeidsminister Robert Eriksson skal sørge for støttetiltak gjennom Nav. I flere år fremover, ved hver korsvei, hvert budsjett, vil de fire og partiet bli minnet om ansvaret for å iverksette et vedtak Per Sandberg kaller uansvarlig. Det spørs om ikke det kommende landsstyremøtet vil dele hans syn. Hva da?

Frp har vært opptatt av ikke å gå i SV-fella og mener de har lært av den, men utviklingen har uvegerlig likheter til SVs skjebne i regjering. For SV begynte det med demonstrasjoner mot egen regjering på plenen foran Stortinget, men etter noen år valgte partiet dissens, blant annet i asylpolitikken. Flere tillitsvalgte mente partiet måtte trekke seg fra regjeringen. Det gikk på sjela løs.

Frp demonstrerer ikke på plenen, men rundt omkring på toneangivende nettsteder, ikke minst på Facebook, protesterer de som trodde Frp skulle bremse innvandringen. For dem som mener vi står midt i en kulturkamp, og som tror Hege Storhaug når hun skriver på sin blogg at Norge skal importere tusenvis av IS-sympatisører, er flyktningvedtaket en umulig kamel å svelge. De heier på Per Sandberg og hører bare hans høyttenkning om å sette foten ned, ikke hans nyansering. Det er dem som ønsker seg et nytt, renere og rankere parti og lengter tilbake til Carl I. Hagen. Det er også gjenkjennelig fra SV, drømmen om opposisjonens populæritet. Forskjellen er at langt mer fremtredende Frp-ere er med på slik høyttenkning, mens ledende SV-ere forble lojale til det rødgrønne prosjektet utad. Med tanke på SVs oppslutning i dag, er det en strategi Frp ser ut til å sky.

Den egentlige lærdommen av SV-fella, er mangel på innflytelse. Velgerne aksepterer at du er i mindretall, men ønsker at partiet skal bruke den makta det har for alt den er verdt, om det så flytter vedtak noen millimeter i deres retning.

Å stå utenfor og protestere kan de gjøre selv hver dag på Facebook og i kommentarfelt. De trenger ikke flere liker fra avmektige meningsfeller.         

Lik Dagbladet Meninger på Facebook