Flunk

Fra det eksperimentelle til det leirbål-lette.

CD: Dvelende slowrock. Dovent gitarkomp. Fjern kvinnestemme som siterer R.E.M.s «The One I Love» (1987) og roper at denne sangen er til hennes elskede. En sang som ruller lik et sakte brennende hjerte langs livets snirklete veier, ledsaget av bass, trommer og electronica. Kjærlighetens irrganger utforsket av Anja Øyen Visters ungpikestemme når hun gjentar sanglinjer som hemmelige mantraer. Arrangementer som unndrar seg fengende refrenger; en sjanger som av en smart kritiker er blitt kalt «folktronica». Fra Øst-Europas obskure rockscener til amerikanske salgslister; Flunk er blitt et kultband som sprer sine melankolske feelbad-sanger ut over grensene. Noen av disse sangene er så lydløse at de nesten forsvinner, andre setter seg som søte sår i øregangene. Tøft og nedtonet, rytmisk og huldrefagert. Flunk er både flinke, flotte og freidige.