KONSERT: Og idet Radovan Vlatkovic intonerte Brittens hornserenade oppe ved flaggstanga skjedde det: Skydekket trakk seg til side og åpenbarte den vakreste kveldssol, som badet både Stangholmen og resten av skjærgården i nordisk sommerkveldslys.

Denne festivalen har åpenbart styring med det meste. Og en styrelse var det.

Det hadde åpenbart Risøringer og tilreisende regnet med, for oppetter svabergene satt vi tett i tett, stinne av forventning.

Selv satt jeg og lurte på hvordan man lager en utendørs folkefestliknende kammermusikkonsert. Svaret viste seg å være enkelt: Man begynner forfra og fortsetter som vanlig. For dette var ingen kammervariant for allmuen, men musikken spilt rett på, i tiltro til at nettopp det var hva folk var kommet for.

Konkurransen med måkeskrikene var litt heftigere enn vanlig, og det var flere barn som løp omkring og ropte på mer is. Men ellers var det ikke noe føling i fjæra, bare et flygel og en utescene.

Og der dukket de opp etter at Birger Mistereggen hadde fullført åpningsritualet med norsk trommeslått, en etter en av musikerne som vi har lært å kjenne gjennom den siste uka. Slik fikk vi Brahms-sonate og Mendelssohn-trio uten forbehold, før Julian Rachlin dro til med Saint-Saëns «Introduksjon og capriccio», for å leve opp til Tomters annonsering om at dette var musikk damer dånte av.