Flykter fra debattens kjerne

KLASSEKAMPENS REDAKTØR

Bjørgulv Braanen (i Dagbladet 18.7) mener mitt innlegg 14.7. er en invitasjon til barneselskap med utdeling av ideologiske papirhatter. Han kunne like gjerne avfeid det hele som «borgerlig metafysikk», i god ml-tradisjon. Men en metadebatt er verdifull fordi den gir muligheter for refleksjon rundt egen rolle.

Han tror jeg mener man enten er konservativ eller radikal i alle spørsmål. Dette babbelet er nyttig for Braanen når han fossror fra debatten om verdikonservatisme på venstresiden. Braanen savner «de virkelige dilemmaene» , men skjønner ikke at mitt anliggende gjelder verdiforankringen venstresiden møter disse med. Og da er kulturradikalismen bedre egnet enn verdikonservatismen.

HANNE KRAUGERUD

(17.7) ønsker seg konkrete stridspunkter som viser forbindelseslinjene til reelle samfunnsforhold. Det skal hun få: Bioteknologi og arbeidsinnvandring splitter venstresiden. Ottar Brox og Forskningsrådets tidligere direktør Christian Hambro har markert seg i de to sakene. Brox er sterk motstander av arbeidsinnvandring og en av redaktørene bak den fremmedfiendtlige antologien Gode formål - Gale følger . Hambro er opprørt over begrensningene på den bioteknologiske forskningen. At de to er motpoler på aksen mellom verdikonservatisme og kulturradikalisme, bør være innlysende. Dessverre er det Brox som tilhører venstresiden og er fast spaltist hos Braanen.

Når Braanen hevder at kampen for venstresidens verdier ofte vil være forsvarskamper, har han litt rett - f.eks. gjelder det velferdsstaten. Men er det alltid slik? Må venstresidens innsats i kulturkampen være en forsvarkamp? Slett ikke. Braanen og hans menn blir verdikonservatismens femtekolonne på venstresiden.

I SVARET FORETAR

han imidlertid en snodig snuoperasjon og påstår at Klassekampen står solid plantet i den norske kulturradikalismen. Men Braanen har lite greie på denne tradisjonen. Den hadde ikke «sterke bånd (...) til arbeiderbevegelsen» - forholdet var stormfullt, med stadig strid mot DNAs høvdinger fra rundt 1925 til rundt 1970. Etter 1970-tallets ml-bevegelse forsvant den nesten fra norsk venstreside. Braanen bruker Arve Solstad og mener han er preget av toleranse, fremskrittsoptimisme og motstand mot autoritære holdninger. Men skal Braanen ha troverdighet må han forklare hvordan troen på en ren norsk kultur går overens med «toleranse». Han må være så optimistisk på fremskrittets vegne at han kan nevne trekk ved samfunnsutviklingen etter 1980 som han mener er positive.

Og han må overbevise oss om at et «revolusjonært marxistisk grunnsyn» er forenlig med «antiautoritære holdninger» og liberale verdier.