Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Flyktig og stilrent

Godt håndverk i litt for flyktig roman.

BOK: Det er mange tap og mye smerte i romandebuten til lyrikeren Kjersti Bronken Senderud.

Boka handler om Mia som bor på et sjømannshjem. Hun tilbringer dagene med å skrive litt, «knulle tankene bort», med Peter som også bor på sjømannshjemmet, erindre og ellers iaktta de andre beboerne. Det er blant andre to sigøynerbarn og en gal professor.

Lyst og smerte

Det er noe med Mia; «en smerte og en lyst». Hun har en mor som bare dro, en eks-kjæreste som døde, en far som også døde, og så er det noe med et barn som ble borte. Senderud har et særdeles nærværende språk når hun beskriver Mia, eller snarere beskriver hvordan Mia opplever virkeligheten.

Nesten barnlig konkret og gjentakende; «Mia løper. Hun løper mot det høye rommet, strekker seg ut i landskapet».

Nære ting

Boka er gjenkjennelig både i tema og stil. Den tilhører den type litteratur som ser verden gjennom et sanselig-inderlig ego, her kalt Mia. Mer enn å være en roman består boka av en strøm av inntrykk, erindringer, mennesker. Men også av helt nære ting.

«Hun står i gangen i andre etasje og ser ut av vinduet, hun ser på regnet, på tørkestativet, på sengeteppet som henger på tørkestativet, på dråpene som drypper og drypper. Det er hennes sengeteppe, det kommer aldri til å tørke, tenker hun.» Denne passasjen viser at boka er håndverksmessig stilren og gjennomført. Men muligens mer teknisk enn autentisk, litt mye form og litt lite innhold.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media