Vi må hjelpe dem der de er, heter det. Ikke bare i Norge. Det er tonen i hele Europa. Vi må gi mer hjelp til Syria og nærområdene. Der får vi dessuten mer igjen for pengene. Ingen er uenig i det, selv om det av enkelte løftes frem som et alternativ til å ta imot asylsøkere i Europa. Vi er simpelthen nødt til å gjøre begge deler.

Men det er lettere sagt enn gjort. Selv om regnestykker forteller at penger strekker lenger i Syria og nærområdene enn i Norge, er det verken billig eller enkelt å sikre millioner av flyktninger mat, innkvartering, helsehjelp og annen grunnleggende infrastruktur i områder som for lengst er på bristepunktet. Det er heller ingen ende i sikte. Det er med andre ord snakk om en både kostbar og langvarig forpliktelse.

Spørsmålet er om Europa har noe valg. Mens vi er opptatt av å gjøre det verst mulig for dem som kommer hit, lever de som blir igjen under umenneskelige kår bare en menneskesmugler unna. Sylvi Listhaug kan aldri gjøre Norge verre enn flyktningleirene i Libanon. Så det er der hun og kollegene må sette inn støtet om de virkelig ønsker å gjøre en forskjell.