Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Flyktningene må settes i stand til å bygge ei framtid når krigen er over

En hel generasjon syriske barn kan vokse opp uten utdannelse. Det vil Erna Solberg gjøre noe med.

Kommentar

Vi må hjelpe dem der de er, heter det. Ikke bare i Norge. Det er tonen i hele Europa. Vi må gi mer hjelp til Syria og nærområdene. Der får vi dessuten mer igjen for pengene. Ingen er uenig i det, selv om det av enkelte løftes frem som et alternativ til å ta imot asylsøkere i Europa. Vi er simpelthen nødt til å gjøre begge deler.

Men det er lettere sagt enn gjort. Selv om regnestykker forteller at penger strekker lenger i Syria og nærområdene enn i Norge, er det verken billig eller enkelt å sikre millioner av flyktninger mat, innkvartering, helsehjelp og annen grunnleggende infrastruktur i områder som for lengst er på bristepunktet. Det er heller ingen ende i sikte. Det er med andre ord snakk om en både kostbar og langvarig forpliktelse.

Spørsmålet er om Europa har noe valg. Mens vi er opptatt av å gjøre det verst mulig for dem som kommer hit, lever de som blir igjen under umenneskelige kår bare en menneskesmugler unna. Sylvi Listhaug kan aldri gjøre Norge verre enn flyktningleirene i Libanon. Så det er der hun og kollegene må sette inn støtet om de virkelig ønsker å gjøre en forskjell.

Denne uka arrangeres en giverlandkonferanse i London. Initiativtaker er Norge og Erna Solberg. Med seg i vertskapet har hun Storbritannia, Tyskland, Kuwait og FN. 72 land er invitert, og en topptung deltakerliste med David Cameron, Angela Merkel og Ban-Ki Moon i spissen, forteller om alvoret. Målet er å innfri bønnen fra FN og internasjonale hjelpeorganisasjoner om 70 milliarder kroner i nødhjelp og bistand bare i år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Initiativet fra Solberg kom i fjor høst da det ble klart at behovet langt oversteg bidragene. Økonomiske nedgangstider i Europa har ført til kutt i bistandsbudsjettene, men med en økende flyktningstrøm som bakteppe, håper man at pengene sitter løsere i ren egeninteresse, om ikke annet. Tanken på et sammenbrudd i Tyrkia eller Libanon burde i hvert fall holde europeiske statsledere våkne om natta. Derfor er konferansen særlig opptatt av nærområdene som er tungt representert.

Solberg ber om en dobling fra giverlandskonferansen i Kuwait i fjor. For Norges del betyr det 1,5 milliarder kroner, men trolig vil det endelige beløpet være betydelig høyere. Som initiativtaker og arrangør må dessuten Solberg fra rike Norge gå foran med et raust eksempel. En dobling av doblingen er ikke urimelig.

Enkelte har tatt til orde for at Norge skal bruke enda mer. Hvorfor ikke gi 10-20 milliarder kroner, hvis det kan bidra til å dempe flyktningkrisen og hindre flere asylsøkere å ta seg til Europa og Norge? Hvis, er nøkkelordet. Det viktigste som skjer for syriske flyktninger denne uka på lengre sikt, er fredssamtalene i Genevé. Bistand og nødhjelp er som å plastre et sår, og når det ikke gror, men fortsetter å syde i årevis, vet vi at hjelpen tretner. Til syvende og sist er det bare en slutt på krigen som kan hjelpe flyktningene og la dem returnere til sitt hjemland.

Den dagen må verdenssamfunnet forberede. Det handler ikke bare om penger til å dekke primære behov, men å sette flyktninger i stand til å bygge en fremtid når krigen er over. Å bygge et land i ruiner. Det handler for eksempel om utdanning. Etter seks år med krig står en hel generasjon syriske barn i fare for ikke å få grunnleggende utdanning. Man antar at rundt 1,3 millioner syriske barn er på flukt utenfor Syria. Over halvparten har ikke tilgang til undervisning. Erna Solberg har lenge vært opptatt av at utdannelse i konflikt bør være en viktig del av den humanitære bistanden og vil lede en egen sesjon om sin fanesak. Det er strålende. Dagbladet fortalte sist helg om unge jenter som drev provisorisk undervisning i en flyktningleir i Libanon.

Mangelen på utdannelse og arbeid er to viktige årsaker til at flyktninger trosser alle farer for å ta seg til Europa. Ønsket om å forsørge seg selv og gi barna en fremtid, er drivkraften som for de fleste foreldre. Derfor er arbeid sentralt på giverlandskonferansen. Ikke bare for flyktningene, men for hele regionen. Arbeidsledigheten i Libanon bør bekymre også Europas finansministre.

Det er lett å forestille seg flyktninger som i et lukket system, hvor løsningen på mangler og lidelser er å sende mer penger. Hjelpe dem der de er. Men å tro at det å hjelpe dem der de er, innebærer en mindre forpliktelse enn om de sto ved Storskog, er i beste fall kortsiktig. Riktignok skal de slippe å lære norsk, men målet på lengre sikt må være det samme. Å gi mennesker evne og mulighet til å klare seg selv.

Om verdens ledere klarer å ta innover seg det perspektivet i London denne uka, er vi et lite stykke på vei.