MENNESKENES NØD: Flyktninger på grensa mennom Hellas og Makedonia trygler om å få slippe gjennom. Foto: REUTERS/Yannis Behrakis/Scanpix
MENNESKENES NØD: Flyktninger på grensa mennom Hellas og Makedonia trygler om å få slippe gjennom. Foto: REUTERS/Yannis Behrakis/ScanpixVis mer

Flyktningene og luftslottet

Mandag og tirsdag kom det ingen asylsøkere over Storskog i Finnmark, melder norske medier jublende. Men det betyr ikke at vi har sett slutten på flyktningstrømmen i Europa.

Meninger

FLYKTNINGSTRØMMEN til Europa er halvvert i forhold til toppmånedene august og september da det kom 10 000 flyktninger hver dag. Det er nå 5000 flyktninger som kommer til Europa hver dag. I november kom det 140 000, ifølge UNCHR. Det er mange, og det passer inn i sesongsvingningene, der folkevandringen går ned i vinternånedene. Men det kommer fortsatt ti ganger så mange som på samme tidsrom i fjor.

FOR DE POLITIKERNE som håper at strømmen av flyktninger, som for dem er et mareritt, skal stanse, er det dårlige utsikter. Luftslottene de bygger for å vise at de kan få flyktningstrømmen til å stanse, er heller ikke det politikerne ynder å kalle bærekraftige. De baserer seg på fred i Syria - og for øvrig ellers i verden - og at Tyrkia stanser strømmen av flyktninger til Hellas. Men verken drømmen om fred, eller avtalen med Tyrkia om å bygge gigantiske flyktningleire der, vil stanse masseemigrasjonen vi har sett i år. Den kan begrenses hvis vi får en politisk løsning i Syria, men alt tyder på at masse-emgrasjonen til Europa er i ferd med å bli en permanent tilstand.

SYRIA ER den moderne flyktningkrisas mor. Men likevel er mange av flyktningene fra Afghanistan, der både USA og Vesten - og Afghanistans egen middelklasse - er i ferd med å gi opp håpet om at det noen gang kan bli fred og utvikling. Det er mange fra de brutale diktaturene Eritrea og Etiopia. Det er mange fra den mislykkete «arabiske våren» i Nord-Afrika og Jemen. Men la oss likevel begrense oss til Syria, folkevandringens likevel viktigste forutsetning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I SYRIA ER mer enn halve befolkningen - 11 millioner mennesker - fordrevet på grunn av krig. To millioner av dem er registrert i nabolandet Tyrkia. Men bare 260 000 av dem er i de registrerte leirene som tyrkerne har laget. De fleste flyktningene leier de billigste husrommene de kan finne, mens familiefedre har strøjobber som søppelkjørere og svart arbeidskraft i byggningsindustrien, og ungene selger vann og vasker vindusruter i rushtida i Tyrkias storbyer. 400 000 av de 700 000 syriske barna i skolepliktig alder går ikke på skolen. For det første snakker de ikke tyrkisk, og for det andre må flyktningene gjernnom et byråkratisk villniss for at ungene skal få skoleplass. I Tyrkia lever Syrias middelklasse som en marginalisert underklasse. En generasjon barn er i ferd med å gå til grunne. Og en generasjon voksne er i ferd med å gi opp - hvis ikke...

SIST HELG banket EU gjennom sin hjelpepakke til Tyrkia. Landet skal få tre milliarder euro for å gjøre forholdene for flyktningene i landet levelige. I tillegg hadde EU gjenopptakelse av medlemskapsforhandlingene, og visumfrihet for tyrkere i EU, med seg i godteriposen til Tyrkia. Til gjengjeld skal Tyrkia stanse mange flere enn de 79 000 flyktningene som så langt i år er stanset til sjøs på veien til Hellas. Og EU har en avtale med Tyrkia om å kunne sende tilbake de flyktningene til Tyrkia de som likevel slipper gjennom, og ikke har et asylgrunnlag som er godt nok.

MEN HVOR pålitelig er Tyrkia, og president Recet Erdogan, som EUs partner? Erdogan har vist seg som en envis og vanskelig partner for både USA og Russland i krigen i Syria. Vil han være mer pålitelig som EUs partner når han har fått alle essene i kortstokken, og kan - hvis han vil - drive med utpressing i stor stil? Hvis ikke åpner han bare døra for flyktninger.

POLITIKKEN Europas politikere har ateket ut baserer seg etter alt å dømme på ønskedrømmer. Det er umulig å stanse strømmen av flyktninger av både fortjente og ikke fullt så fortjente håpefulle uten fysisk å stenge Europas grenser. Rett og slett fordi alle mennesker vil ha et liv.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook